På tokt




En by....

 


Tre kvinner.. (Også hu bak kamera da)

 

Et oppdrag!

 

De har fått et kart. De har fått en rute...


 

...av Johannes.



Silja..

Priya..

.

 

Kristiane..

De har et ark med seg også!

 



Det står på Slovakisk. Men de vet ikke hva som står på det arket. 

Når du ser en annen vei..



Når du minst aner det..

Når de har jobber hele dagen for en fotopris..



Oppkalt etter en kunstner som elsket is..

"Deimling's Angels.."



Selges i en sjappe.. nær deg

(I Bratislava altså. )
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 




 

 

 

 

 

 

 

 

 




 

 

Bratislava- første reisenotat

 



Bratislava. Med Gauilaume.

 

Bratislava - en by jeg ikke forbinder med så mye. Jeg bestilte flybillett og fikk leid bolig lenge før jeg visste om jeg ville få plass på kurset. Jeg følte det var veldig viktig å komme hit, uansett, og kjenner allerede på meg nå at jeg gjorde rett.

For nå deltar jeg på et arbeidsverksted i performance art med en tysk performance kunstner jeg tidligere har studert hos, Johannes Deimling. Forrige gang jeg jobbet under hans veiledning var i Oslo for 3 år siden.  Jeg husker det var som om en hel verden av muligheter åpnet seg for meg, gjennom kurset opparbeidet jeg meg verktøy til å uttrykke meg gjennom denne kunstformen. Jeg er i det minste på begynnerstadiet. Men likevel vet jeg at det har skjedd vanvittig mye siden 2013, både når det gjelder mitt kunstneriske virke så vel som personlige liv. 

 

 

Naboskap er temaet for den 49 ende Performance art studiet til Johannes. Vi er en fin liten gjeng av deltagere med bakgrunn fra mange ulike land: Tyskland, Østerike/Nederland, Storbritania/India, Norge og Canada. Vi er to nordmenn her nede. Aksel kjente jeg ikke fra før, men vi har mange felles venner og bor begge i Oslo. De færreste av oss har vært i Bratislava før. Guillaume fra Canada er første gang i Europa. 

Arbeidsverkstedet er en del av festivalen Nomadic Arts Festival  http://nomadicartsfestival.com/   som arrangeres i Bratislava for første gang. Hovedarrangøren er  en veldig hyggelig dansk fyr med navn Mads Floor Andersen. Det vil skje mye her fra og med neste helg; både performance og innstallasjoner, og annet. Nabolaget i Bratislava skal bli inkludert og deltagerne på kurset skal også vise hver sin individuelle performance. 

Vi skal være her i 10 dager. Studiet er intenst, opptil 10 timer om dager, fra tidlig om morgen til sent på kveld. Heldigvis er det gåavstand til alle steder, for byen er ikke særlig stor. Og jeg har funnet meg en liten perle av en toppleilighet. Både beliggenhet, pris, innredning og plass er perfekt for mitt opphold.




Fint sted å trekke seg tilbake etter en lang dag. Men jeg har bestemt meg for å invitere de andre deltagerne hit en dag også. I går var vi ute og spiste etter kurset og prøvde ut den slovakiske ølen, det var veldig koselig. 

Det er så deilig at man slipper å ta buss eller trikk om morgen. Og byen i seg selv er så rolig, ingen overfolkede gater, og lite trafikkstøy. Så deilig å kunne være her og bare konsentrere seg 100% om kunstarbeidet uten forstyrrelser fra andre "ting og tang". Jeg skal ikke skrive mye i dag for jeg kjenner meg litt fylt i hodet etter en langt dag med mange øvelser og mange nye inntrykk. Men jeg skal legge igjen noen små notater og bilder underveis gjennom uka.

 



Foto: Monika Deimling. 

Første dag av arbeidsverkstedet med Johannes Deimling i Bratislava. Vi jobber med forholdet mellom kropp og rom. 

 

 

 

 

 

 



 

På eventyr i Grimstad

 



Jeg skulle egentlig ikke dra, men så kastet jeg meg på en buss. Til Grimstad. Kortfilmfestivalen. Selv om jeg aldri hadde vært i byen før, var det andre året på rad jeg medvirket i en filmen som ble vist her. I fjor var det med Hudløs som var regissert av Marius Myrmel, i år var det dokumentaren Mannen fra Snåsa av Margreth Olin som sto for tur. 

Jeg hadde bare tenkt å bli to dager, men det var så koselig her at jeg valgte å bli fem. På hotellene var det fullbooka. Men jeg hadde flaks, det gamle vertshuset fikk en avbestilling rett før jeg ankom og jeg fikk rommet. 

Jeg har ikke hatt tid til å skrive en detaljert fortelling om alt det fine jeg opplevde under festivalen, men her er en kort oppsummering, dag for dag. 

 

Onsdag, 8 juni :

Etter å ha sjekket inn på hotellet møtte jeg Margreth og Anna-Maja på festivalområdet. Mannen fra Snåsa ble vist. Det var ikke så mange i publikum siden det var en hverdag og mange hadde sett den før. Etter visningen hadde vi tre en samtale foran publikum.  Anna-Maja og jeg ble spurt om hvordan det var å møte Joralf Gjerstad (Snåsamannen).. osv. Til slutt spurte intervjueren ydmykt om vi ikke hadde lyst til å synge en sang for han og publikum. Og det gjorde vi! Vi sang de samme sangene som vi hadde sunget i filmen, hver vår sang. 

 

Fra vestre: Margreth, meg og Anna-Maja. Foto: Kortfilmfestivalen. 

Etter samtalen gikk vi til Appotekergården og Margreth spanderte middag på oss. (Tusen takk:) Så gikk vi tilbake  og fikk med oss åpningen av festivalen. Mot slutten av kvelden ble folk sittende utenfor og prate og drikke øl. Jeg møtte på mine venner Marius, Silje og Trude-Sofie. Flere bekjente dukket opp. Jeg snakket med Grete Salomonsen (hun som regisserte Kamilla og Tyven).  Jeg gikk ganske tidlig til sengs. 

 

Torsdag, 9. juni: 

Denne dagen fremstår litt kaotisk i min hukommelse ettersom det skjedde så mye. Jeg kom meg ikke så tidlig opp, jeg var litt dårlig, slik jeg pleier å være om morgenen. Men jeg fikk sett noe filmprogram. På ettermiddagen dukket min venninne Margrete Slettebøe opp.  Hun reiste til festivalen i forbindelse med jobben sin.

 Jeg fikk med meg samtalen med Margreth og andre filmsskapere nede ved den vesle Pannekakebua. Så sa vi adjø til M for denne gang, hun skulle reise tilbake til Oslo. Anna-Maja og jeg gikk på åpningen av en foto-utstilling. Jeg møtte på min venn Hannah Karine. Senere spiste jeg middag med Margrete S og hennes kollegaer. 




 

Fredag 10. juni

Kom meg tidlig opp og så filmen til Marius for andre gang: "Frysninger." Det var veldig mange bra filmer i det programmet. Spesielt Ingenting tar noensinne slutt av Jakob Rørvik og We will arrive tomorrow av Maria Galliani Dyrvik.

Jeg begynte å se dokumentarfilmen Pøbler, men midt inni filmen kom Margrete S listende inn i  kinossalen og hvisket "Psst, Kristiane, vi skal gå!" Jeg hadde blitt så grepet av filmen at jeg helt hadde glemt tid og sted. Vi ble kjørt til et filmstudio litt utenfor sentrum, det var en showcase. Jeg hadde ikke forventet å møte min venn Gunleik der. Det ante meg at han hadde spilt inn kortfilmen Normalitet i det studioet sammen med Tuva H, men ikke at han var i Grimstad nå. Skuespiller Hannah Karine var der også.

Det var en gjeng kunstnere som hadde jobbet hele natten med å teste ut tekniske greier som de viste for meg og Margrete... Vi lekte oss i studioet en stund. Det var ganske gøy, og vi ble inspirerte.

Hannah Karine

Gunleik og Margrete





 

Link til presentasjonsvideo av deres arbeid: https://vimeo.com/171051093

Tilbake i Grimstad sentrum gikk jeg, Margrete S og venninnen hennes rundt i byens antikvitetsbutikker, men jeg kjedet meg sånn at jeg gikk opp til kinoen for å sjekke nettet til slutt. Det skulle jeg aldri ha gjort. For inne på kinoen tok jeg opp Ipaden, og la den raskt ned i sekken uten å lukke den igjen. Da jeg skulle håndhilse på ei dame rett etterpå, klarte Ipaden og gli ut av sekken, lande i asfalten og knuse. Det var bare en liten ripe, men jeg fikk ikke ordentlig liv i den igjen. Den natta klarte jeg i tillegg å miste mobilen min. Uten nett og mobil følte jeg meg ganske lost. Heldigvis var det ingen som gadd å stjele den forhistoriske Clas-Ohlson- mobilen min, og den ble "skylt i land" på festivalkontoret dagen etter.

Men nå skal jeg spole litt tilbake. Margrete S og kollegaene hennes hadde en ledig plass på utflukten til Den Nøgne Ø, ølfabrikken, så jeg ble med dem dit. Der ble det  ølsmaking og vi fikk ta med oss et krus hver. 





 

Vi spiste middag på en tai resturant etterpå. Anna-Maja ble med, og vi klarte begge å bestille en merkelig rett: sprøstekte nudler, der nudlene var harde som potetgullflak (slike ukokte nudler pleide jeg å ha med på skolen som snacs da jeg var liten). Til neste gang har vi lært. Vi må bestille stekte nudler aldri "sprøstekte" når vi er i Grimstad. :D

Mot slutten av kvelden ble vi med Trude-Sofie ned til kaia der det skulle være utekino (skrekkfilm), men dessverre fikk ikke festivalfolka det tekniske til å virke. Så vi ble i stedet sittende å prate om film og om skuespill.



Trude-Sofie på utekinoen. 



Senere på kvelden: Grete Salemonsen har skaffet meg 2 DVD av Kamilla og Tyven som hun selv regisserte på slutten av 80-tallet. (Takk, takk:)

 

Lørdag...

... var det endelig en ordentlig solskinnsdag. Jeg skulle på båttur med Margrete S og Anna-Maja. Men Margrete og jeg somlet på vei til kaia, det var kø og vi fikk ikke plass på båten. Det føltes litt kjipt der og da. Men vi bestemte oss for å gå en liten tur langs sjøen i stedet. Vi løp gjennom fremmede hager og over glatte svaberg, som om vi var små barn. Plutselig fant vi en en liten øde, brygge. En og annen båt kjørte forbi med jevne mellomrom, men da kysten var klar, kastet vi klærne og stupte nakne ned i sjøen. (ok, vi stupte ikke akkurat, men det føltes sånn liksom). Det var skjønt, vannet var herlig. Jeg må innrømme at jeg følte meg som en liten Sirene, bare det at vi løp i skjul da båtene passerte isteden for å lokke dem til oss.  Vi trasket tilbake og hadde en fin samtale. Så måtte Margrete ta en taxi til bussen for hun skulle hjem til Oslo igjen.

Jeg så noen filmer og rakk den siste båtturen som gikk kl 17:30. Der kom jeg i snakk med noen bra folk: To jenter på min egen alder som het Trude Merete og Adrienne og en eldre mann som het Emil. Vi fikk hente oss reker og hvitvin på båten.    




Og så ble det enda mer bading på meg!


1-2-3...





 

Da båten la til kai igjen ble jeg og de andre jentene igjen på kaia, spiste reker og pratet. Solen skinte sterkt og det var en uforglemmelig fin samtale vi hadde. Jeg husket vi snakket om det å være introvert i et samfunn tilrettelagt for de ekstroverte, spesielt om det å være introvert og samtidig skuespiller.. osv osv.

Senere på kvelden var det klart for den store prisutdelingen. Og gjett hvem som vant "hederlig omtale" for filmene sine? Joda det var vår egen Margreth Olin for Mannen fra Snåsa og Marius Myrmel for Frysninger.

Anna-Maja og jeg fikk æren av å ta imot diplomet på vegne av Margreth foran en fullsatt sal. Jeg var ganske skjelven da jeg kom opp på scenen og engelsken min var ikke helt som den skulle, men jeg takket Margreth, Joralf, alle bak filmproduksjonen, alle de medvirkende og alle som hadde bidratt og delt historiene sine. (Kan hende det ikke var akkurat det som kom ut, men det var det mitt hjerte ville si. Håper jeg aldri ser videoopptaket av takketalen. hehe) Jeg tror det er noe av det mest uvirkelige jeg har opplevd på lenge.


Anna-Maja og meg tar imot prisen for Margreth Olin, Grimstad 2016. Foto: Kortfilmfestivalen. 


 

  
Bilde av alle som tok imot pris under Grimstad kortfilmfestival 2016. Så stolte vi ser ut! Også litt stive da.. som på gamle fotografier.

Her er de andre vinnerne av Kortfilmfestivalen: http://kortfilmfestivalen.no/nb/nyheter/prisvinnere-2016

Nå skal jeg snart gi meg for i dag.. Men avslutningsvis må jeg bare få lov til å nevne en liten ting. 

Filmen vår (Margreth sin) har blitt nominert til Amanda! Både i kategori beste kinofilm og beste dokumentar. Og ikke bare den, men også Marius Myrmel sin Frysninger, har blitt nominert for beste kortfilm). Sykt stilig.

Nå er det slutt på skrytefesten, i hvert fall for i dag. :)

 

 

 






 

       

 

 

 

 

 

 



 

 

 

  

  

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

16 tegn på at livet smiler


Foto: Karolina Bieszczad Stie. Meg, Kyuja, Margrete og Katarina

Mørketiden er over for denne gang. Etter 29 år på denne planeten har jeg omsider innsett at jeg er et lysetidsmenneske, jeg fungerer bare så utrolig mye bedre i sommerhalvåret enn om vinteren. Jeg kjenner for første gang på lenge at jeg har beveget inn i en slags flyt. Og det er så fint når man merker at man er der, derfor vil jeg gjerne dele lyspunktene med verden.  Jeg håper det kan være til inspirasjon for andre, det å se det beste i livet sitt her og nå. 

1.    Sommer! I all sin enkelhet. Sommer betyr tynne kjoler, betyr bading, betyr jordbær og saftis. Lange lyse netter, picnic, allsang, syriner etc.

2.    Familien. Jeg er fantastisk heldig som har så mange nære søsken, gode foreldre, stemor, svoger, venner av familien, og en nydelig niese som jeg også er fadder for. Vi har opplevd så mye fint sammen. 

3.    Venner. Jeg har gode, venner som bryr seg og som ber meg ut på ting. Folk som møter opp på piknik med  lav-FODMAP- vennlig mat bare for at jeg skal føle meg vel. Venner fra teatermiljøet, venner fra Butoh Lab, venner fra her og der. Nye bekjente som ber meg ut på ting. (Det er alltid hyggelig å bli spurt selv om jeg ikke alltid kan på kort varsel). Takk, for at dere er til. (punkt 4 fortsetter etter bilder).

 


Karolina, Kyuja og Margrete ved Frysja.
 


Tidligere i vår, Botanisk hage med Katarina under samling med Butoh Lab.
 


Fødselsdagen til mitt tantebarn Miranda og resten av familien. I hagen til barndomshjemmet mitt.

17- mai i barndomshjemmet. Med søster Anna.


 

4.    Alenetid uten dårlig samvittighet. Jeg har omsider innsett at alenetid er vel så viktig for meg. Ofte trenger jeg å trekke meg tilbake, kjenne på stillheten og pusle med mine ting. Det er slik jeg er skrudd sammen. Jeg ønsker ikke lenger å ha dårlig samvittighet eller føle meg dum for å skrive det. Mennesker er forskjellige på det punktet. Jeg har forståelse for at alle ikke kan forstå det. Men jeg tillater ikke meg selv å føle meg egoistisk når jeg takker nei til invitasjoner de dagene jeg merker at jeg trenger påfyll med alenetid. Jeg har blitt flinkere til å sette grenser for andre, men også for meg selv. Det kan noen ganger også være vanskelig å takke nei til ting rett og slett fordi jeg ønsker å være der det skjer og er redd for å gå glipp av moroa, og så blir jeg utslitt av det. Det handler om å finne en balanse. Verken for mye "nei" eller for mye "ja" er bra. 


5.    På god vei til friskemeldt. Jeg er ferdig med et rehabilitering-program på Ekeberg som jeg har fulgt i noen måneder nå. Det har gjort meg psykisk og fysisk sterkere og gitt meg verktøy til å takle hverdagen i større grad enn før. Jeg har fått daglig fysisk trening, kurs i mentaltrening, grensesetting, stressmestring, mindfulness, samtaler med ernæringsfysiolog etc. Og nå har jeg blitt bitt av basillen: Jeg har begynt å trene regelmessig og har kommet i skikkelig god, fysisk form, blitt sterk i armer og bein og har bedre kondis nå enn jeg hadde da jeg var tenåring.

6.    Jobbflaks: Uka etter at jeg ble ferdig med tiltaks-programmet har det strømmet på med oppdrag og spennende gjøremål som jeg med glede har kastet meg ut i. Alt fra oppdrag for en store norske TV-serier der jeg spiller en mindre rolle som sivilpoliti, nakenbading i Svartkulp("badenymfe" for NRK), eksamensvakt på Elvebakken skole, yogalærer, og rolle som gjest i et bryllup. Planen nå er å finne en deltidsjobb og begynne å jobbe opp til 50% de neste månedene, trappe opp og deretter fulltid fra november. Jeg ønsker hovedsakelig å jobbe som skuespiller og tar de oppdragene jeg kan få, men relevante deltidsjobber er også å foretrekke. Jobbtips tas imot med stor takk. :) 

7.    Skuespillerarbeid til høsten med premiere i februar! Jeg skal medvirke som skuespiller i den neste teaterproduksjonen til mitt favoritt kompani. Jeg er så spent! Kan ikke røpe så mye enda (for det er hemmelig liksom..:). Jeg hadde en "date" med teatersjefen i går, og vi har allerede blitt enige om lønn og spilleperioden er i boks. Hurra! Jeg gleder meg enormt. Det er veldig mange skuespillere som vil jobbe med dette kompaniet og det er en unik mulighet for meg til å lære mye. Jeg har fått låne en bok av regissøren som jeg skal lese. Så skal jeg ta meg en tur på biblioteket og finne mer litteratur og drive litt reasarch i sommer. Mer kan jeg ikke si. Jeg lover dere at dette blir tøft (i alle betydninger av ordet). Men jeg skal jobbe beinhardt. Prøveperiode fra november i et helt nyoppusset teater i Oslo. :)

Fra boka jeg fikk låne..
 

8.    Manusarbeidet til mitt neste skuespill jobber jeg enda med. Jeg har skrevet et helaftens teaterstykke som enda er under bearbeiding. Jeg har hatt et lite opphold fra skrivinga siden jeg har hatt så mye å gjøre de siste månedene. Men jeg er like motivert for dette nå som da jeg startet opp august 2015. Av og til tar ting lenger tid enn man har regnet med, jeg har erkjent det, og jeg tror dette er et type prosjekt som trenger å modne før det blir kastet ut i offentligheten. Jeg har vært veldig forsiktig med å fortelle for mye om det, og det tror jeg har vært lurt.  Min nye plan er å ha et utkast klart før 1. august. Jeg gleder meg til å ta det opp igjen.

    
9.    Morgenstund har gull i munn. I går, søndag, sto jeg opp kl 3 tok nattbussen kl 4 for å være nede i sentrum på Opera taket kl 05:00 om morgenen der jeg så solen stå opp sammen med vennene mine fra Oslo Butoh Laboratorium. Vi hadde foto-shoot til den nye nettsiden vår og vi danset barfot rundt på de kalde steinflisene. En sterk erfaring jeg kommer til å huske. Sammen med Margrete, Kyuja, Katarina og Karolina. Det var sommerlyst da jeg gikk ut av huset og vinden bruste i løvet så det hørtes ut som trærne sang. (Punkt 10 fortsetter etter bilder)

 


 



 

Tre overstående foto av Karolina Bieszczad Stie


Foto: Kristiane 

 

10.    Oslo butoh Lab har fått støtte til kommende performance-prosjekter til sensommeren/ høsten, dette kan jeg heller ikke si så mye om enda. I tillegg har jeg et annet lønnet arbeid med en etablert performance kunstner i slutten av august.

11.     Grimstad filmfestival. Jeg skal innom den lille sørlandsbyen i morgen for få med meg noe av filmprogrammet. Filmen som jeg medvirker i Mannen fra Snåsa av Margreth Olin blir vist der kl 15:30 og regissøren vil være tilstede. Jeg gleder meg til å møte Margreth igjen. Jeg gleder meg også til å være der sammen med min venninne Margrete Slettebøe som reiser dit med jobben sin. Jeg vil helt sikkert møte en masse kjentfolk. Skulle egentlig sove på campingplass for det var fult på alle overnattingsstedene. Men så  var jeg heldig og fant et ledig hotellrom i siste liten. Så nå slipper jeg å drasse med meg telt, sovepose og stormkjøkken, selv om det nok også hadde vært koselig det også men en annen gang. :) 

12.     Har mottatt lønnen jeg fikk av filmfestivalen i Canada. Først fikk jeg en sjekk slik det er vanlig å bruke der over dammen. Men det var tungvindt og gammeldags for banken min i Norge. Heldigvis gikk festivalsjefen med på å slette sjekken og overføre pengene til meg over PayPal i stedet. (Thanks Terry).

13. Jeg tørr å reise. Når jeg ser over bildene min spontanreise til Canada tenker jeg hvor sykt det er at jeg bare reiste dit alene og holdt intervju på engelsk for et relativt stort publikum, jeg som er så sjenert av meg. Fy fabian så tøff jeg var da! Filmen Hudløs ble godt mottatt der nede og Q&A (intervjuet) gikk rimelig bra. Regissert av Marius Myrmel.



14.     Kvelds og morgenbad i Akerselva, spesielt etter en joggetur. 


15.    Regelmessige måltider, jevnt blodsukker og mindre søtsug. Nå har jeg blitt litt flinkere til å spise og følge det strenge lav-Fodmap kostholdet. Jeg klarer noen dager å spise 3-4 måltider om dagen istedenfor 2 slik jeg gjorde før. Noen dager, ikke alltid. (Bank i bordet). Jeg får nyte sunnheten så lenge den varer. :)

16. Gode lesestunder Jeg har tatt opp igjen en gammel hobby, og dette året har jeg lest flere romaner og avisartikler enn jeg har gjort på lenge. Før hadde jeg aldri ro på meg til å sette meg ned med en lengre tekst, jeg var så rastløs, og tankene jaget meg bort fra forfatterens ord før jeg hadde fått lest ferdig en eneste side. Dette halvåret har jeg lest mer og skrevet mindre. Jeg har trengt det. Jeg leser alt jeg kommer over. Jeg føler jeg har så mye å ta igjen, jeg har så mange kunnskapshull, det er så mye jeg ønsker å vite om livet, tilværelsen og om mennesket.

 



 


 


 

 

 

Maidans Dansefestival 2016


Maidans er en samtidsdansefestival i Lørenskog som ble startet opp av dansekunstnerne Tuva Selmer-Olsen og Katarina Skår Henriksen. http://www.maidans.org/

Den ble avholdt for tredje gang maihelgen 18-22 mai, og jeg var tilstede for tredje gang som tilskuer og frivillig hjelper.

Jeg var også hobbyfotograf og knipset noen bilder som jeg har lyst til å dele.  
 









I Rådhusparken, Lørenskog, Eye of Trees, Katarina S. Henriksen og Kyuja Bae. 






























Et verk av koreografen Kristina Gjems, i samarbeid med visuell kunstner Eric Williams og musiker Kouame Sereba.


 








 



Dinosaurer og lunsj på Rotary club, dag 4

Scott, meg og de ansatte ved dinosaurmuseet i Grande Prairie

 

Alene  i Grande Prairie, Canada, dag 4: 

 

Jeg reiste til Grande Prairie for å delta på filmfestivalen der, men utenom filmprogrammet gjorde jeg også andre ting. På fredagen var jeg på dinosaurmuseum med Laura og Scott.

Men før det var jeg på lunsj med noen andre. Det var en litt merkelige opplevelse så det vil jeg fortelle litt om. Jeg trodde jeg skulle spise lunsj med det hyggelige middelaldrende paret som hadde kommet bort til meg og invitert meg ut på et måltid. Men da en bil svingte opp ved hotellet mitt var det bare mannen som satt der,  og han kjørte meg direkte til et slags forsamlingshus.  På veggen sto det Rotary. Jeg skjønte etterhvert at det var en internasjonal, frivillig organisasjon som arrangerer lunsj for sine medlemmer hver fredag. Vi kom inn i et stort rom med runde bord og masse stivpyntede mennesker.  I midten sto et stort koltbord med salat og varmmat (blant annet svinekoteletter).

Kevin, som hadde hentet meg, geleidet meg rundt i lokalet og presenterte meg høflig for alle han kjente. "Dette er Kristiane, hun har kommet hele veien fra Norge. Hun er skuespillerinne" sa han med høy stemme. Folk virket veldig  hyggelige, men de fløt videre rett etter at jeg hadde håndhilst på dem.  Til slutt ble jeg ført til et stort, rundt bord der det satt fem middelaldrende menn med slips og dressjakker. De snakket høyt med hverandre, lo og tullet, uten at jeg helt forstod humoren deres. Jeg kjente på en sterk fremmedfølelse. Som om jeg befant meg i en eller annen absurd film. Kanskje hadde jeg bare sett for mange filmer de siste dagene. Etter at alle hadde forsynt seg, ringte noen med en bjelle og hele forsamlingen reiste seg. Så ble den kanadiske nasjonalsangen sunget for full hals. Etterpå var det tid for bønn; menneskene foldet hender og takket Gud for at det gikk så bra med Rotary, selv om organisasjonen i utgangspunktet skulle være ikke-religiøs(har jeg lest etterpå). Nå forstod jeg hva Scott hadde ment med at vi befant oss i bibelbelte. Men på samme tid virket det som om bønnen bare var en gammel skikk, en formalitet som gikk på automatikk. Jeg tenkte at vi har så mange rare skikker og ritualer i Norge,  så jeg hadde ikke noe rett til å dømme disse menneskene for å ha sine.  

Kevin brøt inn etter bønnen og fortalte at ha hadde med en gjest fra Norge, og så måtte jeg pent reise meg opp foran den store forsamlingen så alle kunne se meg. 

En dame var ordstyrer. Hun listet opp en del saker og ga mikrofonen videre til andre. Deres engasjement for hjelpearbeidet i Fort McMurray der skogbrannen hadde herjet og evakuert mer enn 90 000 mennesker, var en av sakene som ble tatt opp. Organisasjonens hovedgeskjeft var, slik jeg forstod det, å legge til rette for utvekslingsstudier for unge mennesker over hele verden, og en dame fortalte meg at i fjor hadde de hatt en student fra Norge i Grande Prairie.  Jeg hadde veldig lyst til å ta fram kameraet og knipse noen bilder av forsamlingen, men jeg turte ikke fordi stemningen var så stiv, og jeg ville da ha følt at jeg gjorde narr av dem. 

Plutselig slo ordstyreren en hammer i bordet og møtet var over. Folk reiste seg opp fra bordene og gjorde seg i stand til å gå. Jeg var lettet over at lunsjen var over, selv om maten hadde vært god. :) På veien ut var det mange som håndhilste på meg og sa at de hadde slektninger fra Norge. Jeg fikk høre at Grande Prairie ikke er så langt fra Valhalla, som er et "Little Norway in Canada".https://en.wikipedia.org/wiki/Valhalla_Centre

Det var i det hele tatt mye norsk med oppførselen deres. Den norske kleinheten dro jeg også kjensel på.  

 



Navneskiltet mitt under lunsjen.

Så kom Laura og Scott og hentet meg. Vi skulle på dinosaur museum sammen. Det var egentlig ikke noe jeg hadde veldig lyst til å være med på, da jeg ikke er så interessert i dinosaurer. Men jeg tenkte at det ville være uhøflig og takke nei når festivalarrangørene hadde vært så begeistret for opplegget. Og dinosaurmuseet er visst en stor greie her, for i Alberta har de funnet rester av arter som ikke har blitt oppdaget andre steder i verden. Jeg angrer ikke på at jeg ble med for det viste seg å bli ganske moro.  Laura hadde tidligere jobbet som guide på museet, så hun fikk oss inn gratis og viste oss rundt. Og så fikk vi være med inn på lagerrommene. 

Det var veldig behagelig å være sammen med Laura og Scott. Da jeg fortalte dem om mine opplevelser på Rotary, lo de og lurte  på hvorfor jeg hadde blitt dratt med dit. "Det er jo nærmest en sekt" sa Laura.  

 



Vi er tilbake i barnehagen og skal lage fossilkopier av gips. 

 



Laura deler sine kunnskaper på labben til dinosaur museet.

 

 


 

 


Laura, Scott og meg. 
 





På museet hadde de også noe de kalte for "Dinosaur beer", som vi drakk ute i sola. Jeg tenkte at det hadde vært morsommere om vi hadde drukket det fra dinosaurhodeskaller.

Laura fortalte at hun også hadde bodd i Saudi-Arabia og Italia før hun hadde blitt alvorlig syk og var nær ved å dø i svært ung alder. Hun fortalte om sin nærtildødenopplevelse på en så uanstrengt og nærmest munter måte. "Jeg kunne like så godt vært død. Derfor ser jeg på hver eneste dag på jorden som en dyrebar gave." Vi hadde en fin samtale om livet og om døden som jeg kommer til å huske.
 

Dinosaurøl på museet. Med Scott og Laura.

 

Min lille fossil. 

 

Etter museumsturen ville jeg ta meg en liten høneblund, og ønsket bare å sove en halvtime, men plutselig falt jeg  i dyp søvn og da jeg sto opp hadde jeg sovet i mer enn tre timer.  Jeg gikk glipp av et filmprogram som jeg gjerne ville se. Men jeg rakk det neste programmet; "Psyko and pizzaparty". Salen på GP Live Theatre var stappfull. For det meste unge mennesker. Folk lo og hylte. Jeg er egentlig ikke så fan av den splatter-sjangeren, men det var gøy å følge med på publikums reaksjoner. Til slutt ble lærretet fjernet og scenen ble klargjort for pizzafest. 




 

 

 


 

Svanebyen, reisenotat Canada, dag 2

 



 

Den andre dagen har jeg sett mer enn 40 filmer. I år er det tiårsjubileum for filmfestivalen som ble startet av arrangøren Terry Scerbak i 2007.  Det er lett å se at dette er en festival som er dradd i gang av entusiastiske ildsjeler som virkelig brenner for å dele gode filmopplevelser. 

På lørdag skal filmen som jeg spiller i, Hudløst (av Marius Myrmel) bli vist og jeg skal bli intervjuet på scenen i etterkant. Jeg blir betalt for å gjøre denne Q&A 'en så jeg bør forberede meg litt. 

 



 

Arrangørene har hengt bilde av meg på veggen ved siden av de profilerte jurymedlemmene. Jeg rødmet første gangen jeg så det. Det var litt flaut, men også litt morsomt. Jeg er visst den eneste utlendingen her.  Og den eneste skuespilleren. Det er bare omtrent 60 000 mennesker som bor her. Jeg blir  ikke behandlet som en kjendis akkurat, men mer som en eksotisk unntakstilstand i den vesle bygda. Folk synes det er ganske rart at jeg har reist hele den lange veien fra Norge bare for å være her i seks dager. Også i Grande Prairie da! Hvorfor ikke Vancouver, spør folk seg.  Det er jo galskap! 

Et middelaldrende par kommer bort til meg. Det virker som de synes litt synd på meg for de sier "Noen er nødt til å invitere deg på en lunsj. Du må få møte noen lokale. Klokka 11:45 i morgen plukker vi deg opp på hotellet ditt! "Mannen gir meg sitt visittkort med bildet av paret Kevin og kona Janice, Rotary club.  De sier at de skal reise bort dagen etter og spør om jeg ikke vil bo i huset deres mens de er bortreist. Jeg synes det var et veldig generøst og koselig forslag, men jeg føler meg veldig fornøyd med det hotellet jeg allerede bor på, det er en relativt kort vei til festivalplassen og det er veldig billig, så jeg takket nei. Men jeg takker ja til lunsjen.  



Jeg er hun i rødt.

 

Jeg har noen timer fri mellom filmprogrammene så jeg går meg en liten tur og ser meg om i nærområdet. Jeg går i de store butikkene og kikket og etterhvert tar jeg meg en tur rundt en innsjø. Solen stråler, men det er likevel mye kaldere enn hjemme. En av filmsskaperne fortalte meg at det kunne bli minus 40 c kuldegrader her om vinteren. 

Det er mye grøntområder i Grande Prairie. Kanadiere kaller byen for The swan city fordi det visstnok skal være mange svaner her pga alle innsjøene. Noen svane har jeg ikke sett. Men når jeg går inn i det grønne, står jeg plutselig ansikt til ansikt med et brunt rådyr. Det stirrer på meg med sine mørke, vidåpne øyne. Jeg skvetter og legger på sprang, men så kommer jeg på at rådyr ikke er så farlige. Så jeg går tilbake og tar noen bilder av det. Rådyret virker ganske tamt. :)  

Nedlagt jernbane 


En tur rundt en innsjø



Jeg fikk en ny venn som fulgte etter meg. Rådyret... Rudolf?

 



Lokalt øl på etterfesten. 
 

Scott er en jeg har blitt litt  kjent med. Han er en av jurymedlemmene på festivalen og har laget flere filmer. Vi skal på dinosaurmuseum sammen i morgen. Han forteller at Grande Prairie er Canadas svar på Texas, reneste bibelbelte, at folk flest er ganske konservative her, men at folk som henger på festivalen er annerledes. Scott er typen som alltid ser noe komisk i alt som blir sagt, og han ler mye.  (Jeg fortalte ham at jeg blogget og han sa han ville google translate det her). Han spanderer to øl på meg i cafeen mellom filmprogrammene (tusen takk) og vi sitter sammen med arrangøren Terry og slår av en prat. Etter at vi har sett Mark Sawers spillefilm NO MEN BEYOND THIS POINT, blir jeg med festivalkjernen på pub og spiser og drikker. Også her blir jeg spandert på, denne gangen av Terry. 

 

 

 

 



 

 

 

Annette på tur, ikke sur, uten mann, ferden går til Canada

 



 

Dag 1:

Ja, så reiste jeg da. Alene til Canada. Eller ikke helt. Anette, min rollefigur ble med på lasset. Mannen måtte bli hjemme. Regissøren ble hjemme. Alle ble visst hjemme. Jeg vet ikke hva som venter oss i Alberta, Grande Prairie. En skogbrann, kanskje? Nå sitter jeg på flyplassen i Calgary og venter på neste fly, jeg har reist i 17 timer allerede og holder på å slukne. Mobilen funker tydeligvis ikke her, så det blir spennende å se om jeg får kontakt med arrangørene for filmfestivalen som skal hente meg. Jeg har aldri møtt dem før og vet ikke hvordan de ser ut. Jaja. Det første som møtte oss ved ankomsten i Calgary var smilende ansatte i rosa cowboyhatter som hilste oss velkommen. 

Kortfilmen vår Hudløs, regissert av Marius Myrmel, har blitt nominert til nok en filmfestival. Denne gangen til Reel shorts film festival. http://reelshorts.ca/  i Canada. Filmen Hudløs. 

Annette har sneket med seg en svart notatbok i håndbagasjen min. Så jeg burde vel skrive noe fint underveis. Kanskje notere ned hjemstedsadressen min, i tilfelle jeg skulle bli akutt predement og ikke husker hvordan jeg kommer meg hjem igjen. 

Vi tar et lite minifly fra Calgary til Grande Prairie som minner meg om flyet jeg og Anders tok da vi fløy til Svolvær, Kabelvåg for å spille inn Hudløs. Flyet rister mye, men den eneste flyvertinnen som er i flyet har et så smittende godt humør at jeg glemmer ristingen og klarer å ta meg en hvil.  

Så kom det noen å hentet meg(oss) på flyplassen. En blond, smilende dame med briller som heter Alison. Hun står rett ved inngangen når jeg entrer flybygget. Hun trenger ikke engang å vise frem navneskilt, for vi blir oppmerksom på hverandre med en gang, enda vi aldri før har møtt hverandre. Hun snakker et veldig tydelig engelsk og sier hun har slektninger i Norge og har vært der mange ganger. Hun forteller at hun er pianolærer og er født og oppvokst i den lille Grande Prairie. Byen minner om et typisk lite forsted som kunne vært hvor som helst i verden. Minner litt om Bytow der jeg bodde i Polen. Rette, store motorveier og store butikkjeder, rundt omkring, kombinert med bondeland. 

Etter at jeg har lagt fra meg bagasjen på hotellet blir jeg kjørt til det lokale teateret der filmvisningene foregår. Jeg rekker akkurat et program som heter "Could be love." Flere av filmene som blir vist har jeg allerede sett i Palm Springs. En av dem er det norske bidraget: Tre Dalmatinere som er laget av en veldig hyggelig dame som jeg møtte på i PS i sommer, Ingrid Stenersen. Den norske filmen ble godt mottatt hos canadierne, det var mye latter i salen. Albertine var også en film som jeg hadde sett før og som var en av mine favoritter på den forrige festivalen. Det er ikke tilfeldig at disse filmene også har blitt valgt ut til denne festivalen. Hvert år blir det laget en haug av kortfilmer rundt om i verden, men det å lage en virkelig god kortfilm som publikum vil huske er et kunststykke. På årets festival ble det sendt inn om lag 4300 kortfilmer og det var bare 83 filmer fra 27 ulike land som ble plukket ut. Deriblant vår film Hudløs. :)

Etter at jeg hadde sett kveldens filmprogram var jeg så utslitt etter den 20 timers lange reisen at jeg bare måtte hjem til hotellet å sove. zzz

 

 

 

 

 

 

 

Joralf 90 år!



Joralf og meg på Snås hotel, sommeren 2014, etter opptak i filmen Mannen fra Snåsa. Foto: Helen Garnaas. 

 

I dag har min gode venn Joralf Gjerstad bursdag. Han fyller 90 år.  Hipp, hipp hurra! Måtte ditt 90-ende år gi deg mye glede, latter og inspirasjon. Du har hatt stor betydning i andre menneskers liv, du har gitt så mye av deg selv og du fortjener det beste. Jeg skal huske å skrive og sende et bursdagskort til deg i dag. 

I går da jeg gikk søndagstur, klarte jeg å forville meg inn i en kirke der det var barnedåp. Presten fremførte et så nydelig dikt, jeg tror det var av Jon Fosse fra samlingen Stein til stein. Det fikk meg til å tenke på deg. Det gikk sånn her: 

   

I

eit andlet opnar seg

over sjøen

fjella

og bakkane eit andlet opnar seg

med skyer og vind i håret eit andlet opnar seg

stort som himmelen

og ser på oss med augo av stjerner

der vi sit i husa våre

i båtane våre

og ikkje ser

det store andletet

i oss

II

det store andletet bøyer seg ned

mot oss

og andar sin vind

inn i oss

og vi andar og andar

det store andletet

og vi skjønar

sjølv om vi ikkje ser

 



Fra filmen Mannen fra Snåsa.

 

 




 

Samtaler med en stein - et langfredageventyr

 


 

 JENTA: Fortell, Besta, fortell!

BESTA: Slutt å mas!

JENTA: Ja, men fortell! Det eventyret du fortalte i fjor, og året før der. 

BESTA: Har du ikke blitt lei av det?

JENTA: Jo. Men jeg vil høre det likevel.

BESTA: Nå er det din tur til å fortelle.

JENTA: Men jeg kan ikke.

BESTA: Tull, det kan du. Nå er det snart femten år siden du sto for presten og siterte den lille katekismen. Du kunne hvert ord utenatt. Men eventyr skal ikke pugges ihjel. Et eventyr skal komme fra hjertet. Nå må du se til å lærer deg kunsten..  

JENTA: Jeg er ingen historieforteller.

BESTA: Hå, hå! Hvis ikke du er, hvem er det da?

JENTA: Jeg har ikke anlegg.

BESTA: Man blir ikke mester over natta. Du kan øve deg på meg.

JENTA: Men jeg har jo ingen historier å fortelle.

BESTA: Hva med den  du grunnet på i går natt, da du ikke fikk sove.

JENTA: Hvordan visste du...

BESTA: Jeg hørte deg mumle og hoste så fælt. Fortell meg den historien, barn.

JENTA: Men den er ikke ferdig!

BESTA: Så gjør vi den ferdig!

JENTA: Men jeg vet ikke....

BESTA: Fortell!

JENTA: Å, Besta! Jeg har ingen ord.

BESTA: Så får jeg komme med ord... hvis du skulle gå tom.

JENTA: Ahh.. Javel.

Men det kommer til å bli sentimentalt, teit og ufrivillig komisk... Bare så du vet det. 

BESTA: Tror du jeg bryr meg?

JENTA: Så har du bedt om det!

BESTA: Men før du begynner: ta et dypt og romslig pust.. (pust) sånn ja.

JENTA: Hvordan starter man igjen?

BESTA: Det var en gang.... 

JENTA: Det var en gang.... for lenge, lenge siden... ei jente.

(pust)

BESTA: Hvor bodde hun?

JENTA: I en  havnebygd ved siden av en stor fjord. 

På kaiene pleide de unge jentene sitte å speide ut mot handlesskipene som la til kai. Men om de noen gang skulle være så heldige å oppleve at en kjekk, ung sjømann spurte dem om de ville være med til et fremmed land, da ville de ha gitt ham kurven alle som en. For de var fornuftige jenter som visste hva som ble forventet av dem. 

Men en jente satt aldri nede ved kaia; odelsjenta på den største storgården. Hun foretrakk å vandre lange turer for seg selv langt inn i skauen. Helt fram til foten av det store fjellet som på folkemunne ble kalt Styggefjell. Hun drømte om å bestige det, så hun kunne se langt utover dalene. Hun visste ikke hvorfor hun hadde denne lengselen, og hun skammet seg over den. For alle menneskene i bygda elsket fjorden, men de fryktet fjellet. Jenta hadde fått streng beskjed av sin far, storbonden å holde seg nede i dalen.  

 

 

En dag mens hun vandret for seg selv langs foten av fjellet, hørte hun noen synge så fint og klart... 

Hun fulgte sangen og snart kom hun inn på en smal sti hun aldri hadde visst om. Plutselig sto hun ansikt til ansikt med en liten, rødhåret mann som satt på en stor, grå stein og plystret for seg selv. Eller... var det en gutt? Han så nærmest ut som en voksen dverg. Han var ikke akkurat pen å se på... Men noe var det med han likevel, tenkte jenta. Han hadde et morsomt ansikt, den spisse nesen fikk ham til å lignet på en liten rev, men pupillene hans var så harde og stikkende at hun fikk rent vondt av å se på ham..

Mitt navn er Per Varmestein, og du skal bli min  hustru.

Kom det fra munnen til den lille mannen. Det var nesten som om han sang det. Før hun fikk sukk for seg, hadde han bykset ned fra steinen, grepet tak i hånden hennes og tredd en gullring på den venstre fingeren hennes.

Jenta trodde han spøkte og hun kniste sjenert:

BESTA: Jeg må da spørre mine foreldre først..

JENTA: Det blir ikke nødvendig, svarte han fort. De vil være døde lenge før den tid. Du skal vente på meg. I syv år. Jeg skal gi deg et tegn. En blå fugl skal sitte på denne steinen, og synge, og dagen etter skal du gå til din bolig og ta på deg brudestasen og møte meg her, for da skal jeg ta deg med til min fars gård. Men hvis du ser en svart fugl, så må du love meg at du ikke følger etter, men la den fly sin vei. For slike fugler skal man ikke forfølge. 

Og så fortalte gutten at han var odelssønn på den største gården på den andre siden av fjellet. At de hadde hørt nyss om at Pesta skulle komme.

BESTA: Hvem er Pesta, spurte jenta?

JENTA: En krumbøyd kjerring, som jeg skal gifte meg med, sa Per. Han lo lavt.  Jeg har ikke noe valg. Giftemålet er allerede arrangert og hun er på vei med sitt brudefølge. Hun skal bo i vårt hus og regjere i årene sju. På denne tiden får jeg ikke lov til å forlate huset før etter solnedgang. Og kjerringa tillater ikke at noen av oss har kontakt med gårdene omkring. Jeg får ikke gå lenger enn til denne steinen.

BESTA: Hva skjer hvis du trosser din tilkommende? Hvisket jenta.

JENTA: Da dreper hun meg. Min far, min mor, og min søster. Sa, Per Varmestein.  

(pust)

Du kan ikke se meg før tiden er inne, sa Per, men vi kan skrive brev til hverandre, og legge dem under steinen her. Og du må love meg at du skal være tålmodig og aldri komme hit etter at solen har gått ned, for da kan jeg ikke komme hit mer.

Og slik gikk det til! Hver morgen da solen var på vei opp, fant jenta lange, lidenskapelige kjærlighetsbrev under den store steinen. Av og til fant hun noen dikt også. Per hadde en usedvanlig god penn, synes jenta. Han var også litt av en spøkefugl som skrev så mange morsomheter at hun nesten datt av steinen der hun satt og lo.

Per skrev ting som hun selv tenkte, men som hun aldri før hadde klart å sette ord på. Noen ganger følte hun at det var hennes egne tanker hun leste.

Vi må da være tvillingsjeler tenkte jenta.  Jo flere brev hun leste dess mer synes hun at hun at hun kjente den lille rødhårede mannen. Etter hvert var brevene det eneste hun tenkte på. Hun fikk ikke gjort noe annet: Hun grep hver eneste anledning, hver eneste ledige time til å springe de to milene bort fra havnebygda, gjennom skogen til brevsteinen. Ja, til og med da faren døde og skulle bisettes, snek hun seg bort fra likfølget for å sjekke om det lå et nytt brev der.

(Pust)

Det var da hun begynte å besvare brevene, at ulykken skjedde. I starten gikk det greit: Med sirlig håndskrift skrev hun forsiktige og snusfornuftige brev med tanker og historier som hun tenkte kunne falle i smak hos den lille fyren.   Og Per besvarte brevene hennes på en slik måte at det fylte henne med en enda større iver og nysgjerrighet på hvem han egentlig var.

BESTA: Men så en kveld...

JENTA: Så en kveld... (pust)

BESTA: Det var vel en midtsommernatt var det ikke?

JENTA: Jo! Hun hadde drukket mjød og sittet på stråtaket og betraktet unge, lykkelige par som danset nede på bryggene ved fjorden. Ja den natta kom hun i fare for å gå bort til steinen og risse på den med hissig kullskrift:

Kom hjem til meg, hvis du tørr!

Hun lo for seg selv mens hun skrev det. Og hun mumlet:

BESTA: "Nå får han nok noe å tenke på. Kanskje står han på dørtrammen min allerede i morgen tidlig med favnen full av hvitveis og unnskylder seg for at han har vært så feig og ikke har trosset den gamle røya."

JENTA: Jenta var nesten stolt over sitt eget påfunn.  

Men etter den natta kom det aldri flere brev. I det bleke morgenlyset så hun sin egen kullskrift på steinen som et hånlig skrik.  Hun angret seg øyeblikkelig og tørket det vekk, men da var det allerede for seint.

(pust)

Det kom aldri flere brev. For under den stumme steinen, fant hun bare sine egne, han hadde ikke engang hentet det siste.

BESTA: Hvor hadde det blitt av Per Varmestein?

JENTA: Det var jo det hun ikke visste! (pust) Jenta ble helt fra seg. Men hun husket på hva han hadde lovet henne, og nå var det bare et år igjen til hun skulle gifte seg. Så hun fortsatte å gå til steinen, hver eneste morgen og fant en slags trøst i det.

Hun begynte å snakke med steinen, førte lange, innholdsrike samtaler med den. Latet som om det var den lille, revelignende gutten med syngende røst som hadde gitt henne ringen. Hun sang for den. Av og til skrev hun brev som hun la under steinen og så skrev hun svar til seg selv dagen etter.  

Andre ganger la hun seg ned på steinen, omfavnet den og lukket øyene. Og da var det akkurat som om hun kunne kjenne et lite sting av varme, enda så kald den var.

(pust)

 



 

Månedene gikk... høst ble til vinter, vinter ble til vår og neste midtsommer da hun kom til steinen, fant hun til sin store fryd en blomsterkrans av hvitveis som noen hadde lagt over den. Hun ble så glad at hun ikke kunne stå stille. For endelig hadde hun fått et livstegn fra Per. Hun var jo helt sikker på at det var han som hadde vært på fære.

BESTA: Men det var det ikke.

JENTA: Det var nok ikke det. (pust) for det var en annen.

BESTA: Hvem ?

 JENTA: Gjetergutten vel!

BESTA: Gjetergutten?

JENTA: Fra husmannsplassen rett ved siden av.. Gutten gjette sauene som tilhørte storgården hennes. Han hadde i flere år sett henne vandret hvileløst til den store steinen. Han hadde alltid undret seg på hvorfor hun gjorde det.

BESTA: Han hadde et godt øye til henne?

JENTA: Han hadde to! Hele sitt liv hadde han vært forelska i henne. De hadde lekt sammen da de var små. Men etter at de hadde blitt voksne, pleide han bare å betrakte henne fra avstand. Han pleide å sitte oppe på stråtaket å stirre ned på henne.

BESTA: Men så hun ham da?

JENTA: Ehh... nei. Den stumme steinen var alt hun så. Og plutselig en dag oppdaget hun at det lå en papirrull under steinen, det var en kulltegning av det store fjellet som sto foran henne...

(pust)

Hun ble så glad at hun gråt. For hun trodde det var Per som hadde tegnet det til henne. På tegningen var det også klusset ned noen sauer.. hun tok det som et godt tegn.

(pust)

Nå hadde det seg slik at gjetergutten hadde lest alle brevene hun hadde skrevet til seg selv det siste året... helt siden den natta hun hadde tagget på steinen. Han så skriften og fant det første brevet.

BESTA: For en snik!

 JENTA: Han er nok ingen snik.

BESTA: Du har rett! Når man legger ord ifra seg på den måten, kan man ikke forvente at ikke andre vil lese det. 

JENTA: I hvert fall.. Gjetergutten hadde lest brevene hennes. Han kunne lese, men ikke skrive, så derfor tegnet han for harde livet.

BESTA: Hva tegnet han?

JENTA: Alle mulige slags ting. Det som kom til ham i drømme. Men først og fremst dyr. Sauene hans, og en vakker fugl.. 

BESTA: En svane?

JENTA: Nop!

BESTA: En liten, blå fugl?

JENTA: Nei, han tegnet bare en helt alminnelig svart kråke med en gullring i munn.

(pust)

Jenta ble så glad for tegningene og nå visste hun at det bare var en uke igjen til de syv årene var omme. 

Hennes foreldre, storbonden og kona hans var nå døde for flere år siden, og jenta hadde overtatt gården og all rikdommen slik en odelsdatter skal.  Men hun brydde seg ikke om alt dette, hun tenkte bare på sin kjære. At han skulle sitte der....syngende på den store steinen og føre ringen fra den venstre til den høyre fingeren hennes. Og hun ville lukke øynene og la ham føre henne... til verdens ende. 

Men to dager før, fant hun en tegning som satte et støkk i henne: En illustrasjon av et trehus med en dør utsmykket med svarte fugler.   

Hvordan kunne Per, som aldri hadde satt sin fot lengre enn til brevsteinen vite hvordan huset hennes så ut?

BESTA: Så kom endelig dagen!

JENTA: Nå hadde det gått nøyaktig syv år siden den dagen hun møtte Per. Hun befalte tjenestepikene om å kle henne opp i den staseligste stakken hun eide.. Og sølvet... og gullet... Åhh! (pust) 

 



 

Mens hun stressa rundt for å stase seg til... så oppdaget hun til sin store skrekk at ringen var...

BESTA: Borte!

JENTA: "Åhh, har noen sett ringen min?" 

BESTA: Hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde tatt den av fingeren på disse syv årene. Hun lette over alt, men hun fant den ikke. Hun fikk alle tjenerne sine til å lete, men ringen var som sunket i jorda.

JENTA: Til slutt hastet hun seg av sted uten ringen.
Gjetergutten var i skogen den dagen sammen med sauene sine. Ja, han sto faktisk rett-opp-og-ned på stien da hun kom. For dette var dagen hvor han hadde tenkt  til å utføre det store vågestykket: Møte henne ved steinen og be om hennes hånd.

BESTA: Åhh.. Kan jeg sette på litt romantisk musikk?

JENTA: Nei! Du må vente til jeg sier ifra!

Gutten kom henne imøte. Men hun bare trasket rett forbi ham og mumlet

BESTA: "Fløtt dæi!"

JENTA: Han lot henne slippe forbi.

Hun kom fram til steinen. Der satt ikke Per, men ei svart kråke med en gullring i munn.

BESTA: Var det jentas ring?

JENTA: Det veit jeg ikke. Men det jeg veit er at den svarte fuglen så på henne.. litt sørgmodig et lite øyeblikk før den lettet opp i luften og fløy opp mot Styggefjell.

BESTA: "Vent!"

JENTA: Jenta la på sprang etter fuglen så brudekrona og alle båndene og smykkene datt av henne.

BESTA: Og gjetergutten sprang etter?

JENTA: Seff! (kort pust) Men det var ikke en lett avgjørelse å ta. For han visste at han var nødt til å la sauflokken være igjen i dalen. Og han var veldig glad i de sauene.

 (Pust)

Det var tungt å gå over fjellet, så jenta ga opp løpinga ganske snart. Det var som om føttene hennes var laget av bly og hun merket at hun ble eldre for hvert skritt hun tok. Hun gikk hele dagen og hele natta. Men da hun kom opp på fjelltoppen ble hun møtt av den vakreste soloppgangen du kan tenke deg.

Nå kan du sette på tube-musikken, Bess!


JENTA: Det var vår, og dalen var som badet i solskinn...(pust)  en oppbrukt klisjee!

BESTA: Fortsett!

JENTA: I hvert fall... Når hun bega seg nedover fjellskrenten på den andre sia... merka både hun og gjetergutten at de ble yngre og yngre for hvert skritt de tok.. Kanskje alt for unge.. Ja de ble liksom... ehh... Nesten barn igjen.. eller kanskje ikke helt.. i hvert fall ... fjortiser liksom.  

I det fjerne kunne jenta og gutten skimte konturene av en gård.  Men det kom ingen røyk fra husene.

Og selv om sola skinte på sitt vakreste den dagen, så var det et fryktelig syn som møtte dem da de kom fram.

Av med tube-musikken!

BESTA: Men Vesla..

JENTA: Stans den, sier jeg!

BESTA: oki doki!

(pust)

Overalt rundt om på gårdsplassen lå det menneskeknokler. Noen skjelletter var intakte. Jenta forstod at gården måtte ha blitt rammet av sjukdom for flere år tilbake og at Per Varmestein måtte være en av de rammede.

(pust)

Da skjønte hun at noen hadde kødda med henne.

BESTA: Vi sier tulla Vesla.

JENTA: Tulla da!

At noen hadde gitt seg ut for å være... noe annet.. en annen..

Hun løftet på skjellettene på leting etter Per.. Åhh herregud, så teit dette blir.

BESTA: Fortsett.

 JENTA: Nei, skjellettene ville hun ikke røre. Hun gikk bortover gårdstunet. Hun stopper foran hovedhuset. Det gikk et gys gjennom henne.. da hun så.. Døra! Dekorert med svarte fugler og... (pust)

BESTA: Akkurat maken til huset hennes der hjemme i havnebygda?

JENTA: Prikk likt!

BESTA: bortsett fra..

JENTA: Bortsett fra at dette huset manglet vinduer..

(pust)

Da var det som om noe landet i henne.. Alt kom tilbake som gjennom en ond drøm. At hun en gang bodde... har bodd her.. i den inneklemte dalen. Men det var så lenge, lenge siden at hun måtte miste alle ordene.. skulle hun huske det.  For hun var så liten... bare fem- seks år. Odelsdatter. Her også. En liten bortskjemt drittunge, skal jeg si deg! En språkløs villstyring som sprang leende over engene med nøkkelsmykket dinglende og tvillingen sin hakk i hælene. For tvillingen ville så gjerne se på det smykket. Å, tvillingbroren!

BESTA: Lille Per.

JENTA: De hadde det så godt. Med sin far og sin mor. Men en dag kom en gammel kjerring med en rake over skulderen, alle menneskene på gården fikk fryktelige kvaler. De ble syke og døde en etter en.

Den eneste som ble igjen var ei lita jente.


 

Det hadde blitt så stille, husket hun. Og nå var den der igjen: stillheten.

(Pust)

Som om noen hadde skrudd av en bryter av støy. Men all uroen som tidligere hadde plaget henne, var nå erstattet med noe langt verre:

BESTA: Tomhet? Sorg?

JENTA: Jeg veit ikke. Men det var i hvert fall mye tyngre å bære. 

(pust)

 Hun hadde vært så lenge alene. Tok alt hun kunne finne av mat og varmt tøy. Men maten tok etter hvert slutt og plutselig ble det kaldere.

En tidlig høstdag kom det seks menn ned fra fjellet. De ropte etter henne, hun begynte å springe og gjømte seg bak noen trær. Men de sprang etter henne og fanget henne inn som om hun var en villkatt de ville temme. Hun bet og klorte. En av mennene skulle til å slå henne. Men da brummet en stemme bak dem. En høy, skjeggete fyr. Han sa de skulle la henne være.

Det var storbonden fra havnebygda.

(pust)

 Hennes far..

BESTA: fosterfaren?

JENTA: Jepp! (pust) Han sa at hun kunne komme fram hvis hun ville, så skulle hun få mat og varme klær.

(pust)

Hun så på ham et øyeblikk, han lot seg ikke skremme av det ville blikket hennes. Før han hadde rukket å puste, sprang hun som en mare bort til ham og gjømte ansiktet i det blålige skjegget.

(pust)

Fra den dagen av ble hun hans øyensten. Storbonden og kona hans hadde lenge vært barnløse og de hadde alltid ønsket seg en liten jente.

 Så han tok henne til seg og oppdro henne som sitt eget barn. Storbonden elsket jenta mer enn noe annet i hele verden. Ja, til og med mer enn sin egen kone. Han gjorde alt han kunne for at hun skulle føle seg hjemme i havnebygda. Han sendte til og med bud etter en dyktig snekker som fikk bygget en nøyaktig lik kopi av det huset hun tidligere hadde bodd i. Han tenkte, at da ville hun i hvert fall ikke savne huset med døra som hun hadde snakket så mye om. (pust) Den eneste forskjellen var at det nye huset, hadde to vinduer. For storbonden synes det var så stusselig å bo i et hus uten lys og innsyn.

Som hun hadde hatet dette lyset som rant inn til henne om morgenen. Men etterhvert vendte hun seg til det.

(pust)

Ja, det var den gangen, liksom.

BESTA: Men nå var hun blitt stor.

JENTA: Ja, nå var hun blitt stor..

Men likvel maktet hun ikke å holde seg oppe. Hun segnet om foran døra og gjømte hodet i hendene. Det var den svarte fuglen. Tenkte hun. Om jeg bare ikke hadde fulgt den. Om jeg bare ikke hadde reist tilbake.

BESTA: Og det er da gjetergutten kommer... fram fra trærne... holder rundt henne... slipper henne... ikke! Han sier ingenting. Det er ingenting å si. De er hos hverandre en evighet, en natt. Ser solen titte frem fra fjellet. (pust) Hun ser på ham. Hun ser ham slik ingen tidligere har sett ham. Hun ser bare ham. Han trenger ikke å forklare noen ting.

JENTA: Men Besta?

BESTA: De rydder bort skjellettene, setter kors over gravene, rydder plass til hverandre, blir mann og kone, samler sammen husdyrene som fremdeles er å finne i dalen, gjør huset i stand for vinteren, finner brensel, tenner på ildstedet, holder seg inne i mørketida, går ut på markene om våren, pløyer jorda, høster inn avlingen, følger årstidene, årene går, får barn, mange barn. De lever... lykkelige.. dag etter dag.

JENTA: Stans!

BESTA: Hva?

JENTA: Spol!
BESTA: Hæ?

JENTA: Tilbake.

BESTA: Åh?

JENTA: Spol tilbake, Besta!

BESTA: Hvor da, Vesla?

 JENTA: Til det øyeblikket (pust) da gutten står og betrakter jenta fra distanse.

BESTA: I det øyeblikket han vil komme frem for å være hos henne?

(pust)

JENTA: Han går et skritt fram, men ombestemmer seg og tar et skritt tilbake. Blir stående bak treet...betrakter henne. Han ser hvordan hun forsiktig trekker et nøkkelsmykke opp fra bakken. Nøkkelen passer perfekt i låsen, på huset uten vinduer. Solen er i ferd med å gå ned bak fjellet. Hun vrir nøkkelen rundt i låsen og skal akkurat til å skyve opp døra.

BESTA: Der inne venter tryggheten, der inne venter mørket. 

JENTA Hun nøler! Et øyeblikk.. Snur seg. Skyggen hennes har blitt altfor lang.

Og gutten stivner til idet han tegner omrisset av skyggen hennes med blikket. For i den kan han skimte en gammel, krumbøyd kjerring.

(pust)

En tanke slår ham der han står: Jeg kan ikke.. vil ikke... være.. Her. Hos denne kvinnen kan jeg ikke leve.

 Og i det samme han tenker tanken, skyver jenta døra opp og forsvinner inn i mørket.

 (pust)

BESTA: Men han følger vel etter?

JENTA: Han snur seg og går bort fra gården, oppover fjellet hele den lange veien... tilbake og... hjem. For hvert skritt han tar blir han bare eldre og eldre.. 

BESTA: Men når han kommer over på nedsida da blir han yngre, ikke sant?

 JENTA: Nei. Han blir nok bare eldre!

BESTA: Men Vesla.. jeg synes at...

JENTA: Hold munn!

BESTA: Det var jo ganske trist..

JENTA: Og tristere skal det bli. For når han kommer ned fra fjellet har han blitt en liten olding med blålig skjegg. Ikke le, Besta..

BESTA: Unnskyld, men... det er jo så fryktelig...

JENTA: Nede ved fjorden har tiden stått stille.

(pust)

Og på steinen står en blå fugl og synger, sin årlige vårmelodi.  Sangen er så vakkert at hjertet hans er nær ved å briste...(pust)

Er det en liten tåre på kinnet til Besta?

BESTA: Nei, nei, aldeles ikke! Jeg ble bare... akutt... snufsete.

(pust)

Okey da.. så ble Besta kanskje litt rørt. For nå ser hun det hele klart for seg! Hun ser at de små killebukkene..

JENTA: Sauenene!

BESTA: ... kommer springene mot gutten..

JENTA: Hys, hysj! (pust) Jeg ser noe annet!
(pust)

Saueflokken kommer ikke til gutten, men han finner hver eneste en, i god behold. 

 Han ser opp mot stjernene, takker Gud, og så leder han dem tilbake til bygda.  

BESTA: Og snipp, snapp snute..

JENTA: Scheisse! 

BESTA: Was?

JENTA: Åhhh!

BESTA: Hva er "åhh..." nå da, Vesla?

(pust)

JENTA: Det kan ikke ende sånn. Hvorfor stanset du meg ikke? Hvorfor lot du meg holde på?

(pust)

BESTA: Hva ville du at jeg skulle si?

JENTA: At de to skulle få hverandre... leve lykkelige alle sine dagers ende. 

At alt skal gå bra.

(pust)

Alt må gå bra!

(pust)

Hun forsvant jo aldri.. gjorde hun?

BESTA: Hvem?

JENTA: Den lille jenta. 

Hvor ble det av henne?

(pust)

BESTA: Du må gå ut i lyset, Vesla, møte dagene. For dagen i dag, det er din dag. ikke min. har du glemt det? Du kan ikke dele den med en skjelvende stakkar som meg. Du kan ikke komme kravlende inn i stabbursmørket hver gang du er redd for at noe nytt og spennende skal skje.

Der ute synger fuglene. Der ute klinger klokkene. Hele slekta står på kirketrappa. Din kjære roper på deg. Og her sitter du. 

(pust)

JENTA: Jeg rekker ikke den vielsen uansett.

BESTA: Du rekker det hvis du springer... Men gjør det nå!

Og ikke skyld på meg, hvis du blir værende.

For jeg er ikke her... i grunnen.

Du trenger ikke meg noe særlig, mer.

JENTA: Slutt å tull! 

BESTA: Nå roper han for tredje gang. Går du ikke ut til ham nå vil det være for sent

(pust)

JENTA: Okey da.

Så går jeg da.

Hvordan ser jeg ut?

BESTA:(pust) Som en brud.

 Avsted nå!

(pust)

JENTA: Jaja..

(pust)

Men du Besta?

BESTA: Hmm?

JENTA: Besta... Pesta?

BESTA: Ja?

JENTA: Ikke fortell til noen at jeg har vært her.

BESTA: Det er greit, Vesla. Det er greit.

 



 


 

 
 
 


 
 


 

 

 

 

 

 

Strofe med vinden

 

Påsken er en tid for refleksjon. Jeg tenker på ting jeg har gjort den siste tiden. Mennesker jeg har møtt og alt livet har lært meg.

Jeg tenker også mye på fremtiden.

Jeg skriver en liste over alt jeg ønsker å gjøre i tiden fremover. Helt ukritisk selvsagt.. bare en lang liste av barnslige "Jeg-har-lyst-tanker."

Det ble ganske mange punkter.

Skal jeg reise til England, eller bli i Norge? Satse på musikk eller på scenekunst? Begge deler? Skal jeg velge å forelske meg, eller ikke?  Skal jeg leve det neste tiåret slik jeg har gjort: som en uredd, nysgjerrig kunstnerspire, eller skal jeg fokusere mer på helsa mi, hoppe over på den fornuftige, men kjedelige veien som skal føre meg til et "tryggere liv." Vil jeg ha en økonomisk, stabil plattform eller vil jeg leve fra hånd til munn? Vil jeg ha en vei med høye topper og dype daler, eller en vei som er nokså flat? 

Kanskje burde jeg stryke noen mål fra lista. Ta et oppgjør med meg selv. Gå for en drøm, en lidenskap, et arbeid, være fult og helt tilstede i det, leve sterkt, nyte reisen og alt det der... Leve et enklere liv. Hvis man har 50 ulike mål, hvordan skal man da finne tid til å være i livet?

 



 

Jeg lider nok av denne middelmådige forbannelsen som hviler over min generasjon: Det å føle at man har så uendelig mange muligheter. 

For innerst inne vet jeg jo at jeg er god på mange områder i livet. Hadde jeg bare hatt kun en interesse og et mål så hadde det vært enkelt. Samtidig er det jo en gave det at man har flere talenter og flere ting man liker å gjøre.

Men hvordan velge bort noe? Hvordan sette seg gode mål? Har det egentlig noe å si hva målet er, så lenge man liker reiseveien?

Lykken er ikke en destinasjon, men en måte å reise på

Lyder et kinesisk ordtak som min gode venninne pleier å sitere.

Kanskje kunne jeg like gjerne blitt gatefeier og ikke ha noen høyere ambisjoner enn å være et godt medmenneske, nyte livet og øyeblikket til det fulle. Stoppe mer opp og se meg omkring. Smake og kjenne på alt naturen og livet har å by på. Være her og nå. Det må være det vanskeligste i verden, men det er kanskje det som kan gi meg mest.  

Nei, nå skal jeg ikke begynne å sitere Eckhart Tolle. Egentlig skulle jeg ikke skrive noen ting. Egentlig skulle jeg bare dele dette fine diktet av Inger Hagerup. Og bare nevne at jeg har begynt på kurs i Mindfulness. Ville bare nevne det.



 

 

Strofe med vinden

 

Dengang jeg levde, sa den døde kvinnen,

da var jeg bare jeg og ingen annen.

Nå er jeg havet, himmelen og vinden

du føler stryker deg så svalt om pannen.

 

                                                      Jeg elsket deg nok, men jeg så deg ikke.

Jeg var meg selv for heftig og for meget.

Nå ser jeg på deg med det store blikket

som solen modner kornet med på neget.

 

Det var for trangt i rommet og i tiden.

Men døden er så åpen og så stille.

Og alt har hendt for lenge lenge siden

av disse altfor mange ting jeg ville.


 

Og når du kommer etter, hvisket kvinnen,

da skal jeg vente i den svingen

bak havet og bak himmelen og vinden,

der vi skal være evige og ingen.

Av Inger Hagerup.

 



 

 

 

 

Kurs i filmskuespill med Yvonne

 

Det var fire år siden jeg sist hadde sett henne. Med den store trillekofferten sin, den lange kåpen og det målrettede blikket, minner hun meg litt om en Mary Poppins-skikkelse. Men Yvonne McDevitt hadde ikke kommet til Norge for å oppdra unger. Den irske filmsskaperen skulle undervise norske skuespillere i hvordan man skal te seg foran kamera. :)  Denne gangen på Norsk Skuespillersenter.

Kursgruppen bestod av skuespillere i alle aldre med ulike bakgrunner. To av de andre deltagerne kjente jeg fra før, andre var ansikter jeg hadde sett på TV skjermen og i teateret. Yvonne ønsket å vite om våre utfordringer/nysgjerrighet når det gjaldt skuespill for film. 

Yvonne snakket mye mens hun tok presentasjonsrunden. Alt hun sa var interessant. Jeg kunne ønske jeg kunne ha tatt opp det hun sa. Men det ble ikke bare babling på oss for Yvonne ga oss praktiske øvelser.

Den første dagen delte hun oss opp i to grupper: halvparten skulle spille pasienter på et venteværelse og halvparten skulle være leger som forberedte seg til å gi en avgjørende beskjed til sin pasient (det kunne være positivt eller negativt). Jeg kom sammen med en jente jeg kjente ifra før. Hun skulle være min pasient og jeg skulle være lege. Vi ble  enige om at hun skulle få svar på en prøve. Hva resultatet og tilstanden skulle være var det opp til legen å avgjøre. Vi skulle alle sitte på hvert vårt sted i rommet og forberede oss på rollene. Yvonne gikk rundt med kameraet sitt og filmet oss en etter en. Vi skulle bare sitt rett opp og ned på en stol og ikke foreta oss noe spesielt.  Det tok over en time før hun kom bort til meg så jeg hadde god tid til å forberede meg.

Da hun var ferdig med å filme alle, fikk vi se resultatene på storskjerm. Hun stoppet og kommenterte ting. Det var selvfølgelig litt ubehagelig å se seg selv  på lærretet foran en stor gruppen, men det var en veldig fin måte å lære på. Vi så med en gang hva som funka og ikke funka. Og veldig mange av oss gjorde de samme "feilene." For eksempel det at man ofte har en tendens til å ville prøve å være kreative og aktivere seg selv foran lærretet i frykt for å være kjedelige, i stedet for å bare tillate seg selv å være, stole på øyeblikket, stole på tilstanden man allerede har i seg (gjennom forberedelse) ikke tenke så mye. Det lyder veldig enkelt, men det er noe av det vanskeligste. 

En annen ting er blikket: som ofte en tendens til å søke vekk fra kameraet.  Helt fra barnsben av hadde mange av oss lært at man ikke skal se inn i kameraet når man medvirker i en fiksjonsfilm.. og det var nok grunnen til at mange ubevisst flyttet blikket når kameraet kom for tett på, akkurat som om det var en sterk lampe som strålte mot dem. Men egentlig så er denne lærdommen feil. Man kan faktisk se litt inn i kameraet også i fiksjonsfilm, bare man ikke søker rett inn i linsen med et skarpt, kommuniserende blikk.  Det er bedre å se for seg at man "omfavner kameraet" med energien sin , inviterer det inn i sin verden, behandle den som en likeverdig venn, tillate det indre lyset sitt og skinne ut, la blikket hvile på et punkt i nærheten av kameraet, enn å se milevis bort fra det, for da mister man mye av uttrykket som ligger i øynene. Øynene er viktig i filmbildet, det sier seg selv.

Av mer estetiske detaljer lærte vi også at det blir best i filmbilde å forsøke å holde "øye-linjen" og ikke strekke haken for langt ut. Noen ting kan man styre uten at man kommer ut av situasjonen eller rollen av den grunn. Det er bare en automatikk som man må få inn.  

 

Den andre dagen ville Yvonne gjøre et eksperiment med oss basert på den første øvelsen. Hun ville at legene skulle sitte på en rekke på den ene siden av rommet, og at pasientene skulle sitte på den andre. (Nesten litt som i barneleken Hauk og due). Så skulle hun gå rundt og filme hver og enkelt med et håndholdt kamera.

Hun satte på David Lych-filmmusikk, litt sånn Twin Peaks-aktig. En erfaren skuespillerinne  var legspesialist og gikk rundt sine yngre leger med en selvsikker autoritet. Hun la hånden på skulderen til min pasient. Pasienten reiste seg og gikk mot meg.  Jeg kom henne i møte og håndhilste.  Jeg fortalte henne den gode nyheten: prøven hun tok var positiv og hun var gravid. Hun smilte fra øre til øre, og jeg var munter til sinns fordi jeg endelig kunne se litt glede på legekontoret mitt (for en gang skyld). Filmsskaper Yvonne ville at vi skulle holde på gledesrusen lenge uten å si et eneste ord.. samtidig sirklet hun rundt oss med kameret. Med Lych musikken i bakgrunnen ble scenen temmelig pussig, men veldig artig å se på etterpå. 

En annen lege fortalte sin pasient en trist nyhet, og pasienten reagerterte med tårer, scenen mellom de to ble veldig fin.



Foto: Mika Ore, Norsk skuespillersenter.

 

Yvonne McDevitt er ikke bare en dyktig dame med masse kunnskap og et skarpt blikk, hun har også et varmt hjerte og  en unik evne til å se det vakre i hvert enkelt menneske, både på skjermen og i virkeligheten. Hun er heller ingen overfladisk filmskaper som kun ser etter det perfekte filmstjernessteriotypiske ansiktet.

 

"Holywood er ikke lenger filmverdens navle"sa Yvonne. "Lag film der du selv vil! Der du føler deg hjemme! Så kan du heller sende det til ulike filmfestivaler.  Nå kan film lages overalt. Takket være den digitale revolusjonen er ikke geografi lenger noe hindring. Men ikke ønsk deg bort til et sted der du synes du burde  være! Finn det stedet i verden som inspirerer deg og lag film der! Om det er på en øde øy eller høyt oppe i fjellet, det spiller ingen rolle...  Yvonne hadde en holdning om at vi alle kunne bli filmsskapere og at vi ikke måtte begrense oss til å tro at vi måtte tilpasse oss bransjen for å få filmroller. "Hvis du ikke finner et filmprosjekt som passer for deg, hvis du ikke får inpass på auditions, så lag film selv! Lag den filmen du selv ønsker å se!" Var hennes budskap.

Noe annet hun nevnte var at vi ikke burde være redd for å ta kontakt med kjente filmsskapere som vi ønsket å jobbe for. "Hvis du vil jobbe med Lars von Trier, så skriv et personlig, håndskrevet brev til ham!" sa hun bestemt. "Men ikke send bilde, CV eller showreel. For hvis han liker den du er fra innsiden, så spiller det i grunnen ingen rolle hvordan du ser ut og hva slags erfaring du har." mente Yvonne. Jeg vet ikke helt om det stemmer. Men det er jo alltids verdt et forsøk. Kanskje skal jeg skrive et håndskrevet brev til filmsskaper Lars. Men hvor får jeg tak i adressen hans? (Vet noen?) 

Yvonne er opptatt av at skuespilleryrket burde være en misjon et kall og en slags... tjeneste (av mangel på et bedre norsk ord). Hun minnet meg på hvorfor jeg gikk inn i skuespilleryrket. Det handler om noe mer enn bare å bli "betraktet" på skjermen. Det handler om å sette noe på spill, legge bort seg selv for å gå inn i en rolle og på den måten berøre og hjelpe andre mennesker. Det handler om hengivelse til et større hele utenfor seg selv, det høres kanskje litt svulstig ut. Å la seg transformere til en rolle som kan hjelpe andre til å gi slipp på indre, emosjonelle spenningene og en smerte som mennesker gjenkjenner i seg selv, men som ikke kommer ut i det hverdagslige liv. Fordi rollene våre i det daglige liv kan være så tilstivnede og ofte så uhensiktsmessige. Ja, til og med nedverdigende.    

Filmkunsten og annen kunst forøvrig handler også om tomheten- det suget de aller, aller fleste mennesker kan kjenne på nå og da. En følelsen av å aldri få nok. 

Det fikk meg til å tenke på en setning jeg leste i avisen her om dagen, jeg tror det kan ha vært Nietzsche som sa det: Uten kunsten ville livet vært uutholdelig. Fordi det bare er i kunsten at mennesket kan finne mening. 

Yvonne nevnte en veldig berømt skuespiller hun hadde jobbet med som hadde alt et menneske kunne drømme om: en lykkelig familie, fanatastiske barn, rikdom, berømmelse, hus, trygghet.. alt det der.. Men likvel betrodde han henne at han innerst inne følte seg tom og savnet noe mer i livet. Yvonne konkluderte med at vi aldri kommer til å føle at vi har "nok" vi vil alltid strebe etter noe mer. Dette suget er en del av livet. Men det beste man kan gjøre er å akseptere at man aldri helt og holdent kan føle seg "fylt", forsøke bære og være i det ufullstendige med verdighet: Stå imot impulsen til å gå ut av sitt eget skinn for å please andre og skulle lete etter noe utenfor sin egen kjerne: men i stedet sentrere seg, for å finne rollene som er hensiktsmessige, og som man har lært seg bare ved å ha levd blant mennesker. Bare deg kan være deg. Men hvem er du? 

De evnene du har som skuespiller har du allerede i deg, de er tilgjengelige, bruk dem!

Jeg og en annen gutt fikk i oppgave å spille en scene sammen. Vi skulle være et kjærestepar, og jeg skulle fortelle ham at jeg skulle reise til New York for å gå på skole der. Men han ville at jeg skulle bli hjemme. Vi sa nesten ingenting, lot blikkene snakke. Det var en veldig fin øvelse og jeg merket at det var mye lettere å spille med en medspiller enn å sitte på en stol å la seg bli filmet helt alene. Jeg glemte kameraet, slappet av og levde meg inn i rollen. Scenen ble veldig bra, og vi fikk gode tilbakemeldinger fra både Yvonne og de andre deltagerne.   

Til slutt viste hun et klipp av en av hennes egne filmer som i år har blitt tatt ut til filmfestivalen i Cannes. Filmklippet så veldig lovende ut og det minnet meg litt om Bergmannfilmen Persona som hun tidligere hadde referert til. 

Yvonne har  satt i gang en prosess i meg. Nå må jeg bare fortsette. Jeg må jobbe hardt, og samtidig bevisstgjøre meg selv på hvorfor jeg gjør disse greiene. Det er viktig at jeg finner ut hvorfor akkurat jeg vil tjenestegjøre som skuespiller og ikke som... skomaker. 

Jeg skal i hvert fall skrive et håndskrevet postkort uten bilde til Yvonne. Skrive at jeg gjerne vil jobbe med henne. Men først skal jeg skrive et brev til Snåsamannen med bilde slik jeg lovte ham.

Dette skal ikke bli en oscar-lang takketale, men jeg ønsker til slutt å sende en varm tanke til Norsk skuespillersenter og til Mika Ore som arrangerte og administrerte kurset for oss.  Yvonne sa hun gjerne ville komme tilbake og holde flere kurs. Det ser jeg på som et godt tegn.  

 



Yvonne McDevitt

 

 

 

 

 

6 ting å gjøre i Oslo på kvinnekvelden



Gratulerer med kvinnedagen!

Her er 6 tips til hva du kan gjøre hvis du er i Oslo i kveld. For både kvinner og menn! Du vet sikkert om noen flere spennede aktiviteter. Hvis det er noe du ønsker å tipse oss om, legg igjen en kommentar her så tar jeg det med på lista.

 

1.  Butohinspirert dansetrening med Oslo Butoh lab, Kristin Nango kl 18:00- 1930 på Trafo (Oslo teatersenter). Mer info her: http://kristianebohemen.blogg.no/1456832150_prve_noe_nytt_butoh_f.html

2. She conferanc: foredrag om entrepenørskap og ledelse. Her vil kvinnelige gründere dele sine erfaringer. kl 17:30-21:00, Latter, Aker brygge. Les om det her: http://www.sheconference.no/

3. Improteater med Lausungene fra kl 19:00Datra til hagen. Info: http://www.detskjerioslo.no/hvaskjer/83610.html

4. Oslo Radiobio, Kvinnedagen. Podkast på kino! Cinemateket kl 20:15. Her snakker kvinnelige produsenter og deler sine erfaringer. Kveldens line-up fr NRK P3 Dokumentar.  Les mer her https://www.facebook.com/Oslo-Radiobio-1624055367855710/ og her https://underskog.no/kalender/110290_oslo-radiobio-3-kvinnedagen/forestilling/185796

5. Ladyfest på Parkteateret (Den store kvinnedagsfesten) Dørene åpner kl 19:30, gratis varm, vegansk suppe. Appeler med ulike profilerte kvinner. Sjekk programmet her: https://www.facebook.com/events/1016118531793818/

6. Filmvisning: Jeanne Dielman (1975). Det Norske studentersamfund, Chateau Neuf, Lillesalen kl 19:00. Se filmen som er regissert av den banebrytende, belgiske kvinnen Chantal Akerman. 

 



Bilde fra filmen Jeanne Dielman.






 

 

 

 

Tips til søt, morsom søndagsfilm

I går så jeg en søt, morsom fransk komedie:

Anonyme romantikere, eller Les émotifs anonyms på fransk. Den må du se! :)

 



 

Hva skjer når en svært sjenert kvinne møter en nesten like blyg mann? Deres felles lidenskap for sjokolade har ført dem sammen, og de klarer ikke la være å kikke på hverandre.

Filmen kan ses enkelt og GRATIS på NRK sine nettsider, her er linken:   https://tv.nrk.no/program/KOIF44002411/anonyme-romantikere

Med: Benoît Poelvoorde, Isabelle Carré, Lorella Cravotta m.fl. Regi: Jean-Pierre Améris (Les émotifs anonyms)

Trailer:

 


 

 

 



 

Natt i verden - En dag på Det Norsk Teater





 

Jeg hadde blanede forventninger da jeg satte meg i hovedsalen på Det Norske Teater fredag formiddag, for å se den 8 timers lange forestillingen  Andre verdskrigen, natt i verda (Under 7 timer når vi regner med pausene). 

Forestillingen er egentlig tiltenkt som nattforestilling, men heldigvis hadde de en dagvariant for oss som i utgangspunktet har problemer med å snu døgnet. 

Det var helt mørkt i salen da vi satte oss ned, flere av de eldre uffet seg litt over at de ikke fant fram til plassene sine og teatervertene lyste vei med lommelykter. Jeg satt nesten helt inntil scenen og en stor svart vegg sto foran meg.  Øynene mine vendte seg raskt til mørket og det føltes  svært stimulerende  da teppet  endelig gikk opp og Milja Salovaaras gråmalte scenerom kom til syne.

Jeg så rett inn i en stor, åpen bomberomsaktig boks med et gulv fult av brev og papirer.  Postkort dalte ned fra taket. Noen menneskelignende sandsekker preget også scenebildet. De skulle senere vise seg både som menneskelik og byggmateriale. 

 




Dramatikerne Luka Bärfuss, David Grieg, Oleg Bogaev og Maria Tryti Vennerød, hadde bidratt med tekster til stykket. Tekstene var sydd sammen til et komplekst lappeteppe av fakta og fiksjon som utgjør både kortere og lengre sceniske noveller. Enkelte av historiene og rollene dukker opp igjen som røde tråder, mens andre berettninger var mer flyktige.

Det var flere historier som berørte meg, men de som spesielt står klart i min hukommelse var historien om ovnsbyggeren som får bestilling på ovner så store at det var plass til mange mennesker i dem(spilt av Svein Tindberg) , kvinnen som venter år ut og år inn på at et morgentog skal bringe hennes kjære mann tilbake til familien, en doktor som forsker på idealmennesket og undermennesket, soldatene som stimler seg sammen ved synet av en elefant midt i krigssonen og en mor som venter på sine for lengst døde barn. Og så er det alle postkortene da.. med tusenvis av historier om menneskeskjebner..

 


 

Det er ikke de store slagene mellom krigshærene, men historier til hverdagsmennesker og deres skjebner under 2. verdenskrig som blir fortalt. Men også historiene til de som ikke har noen historie, de som forsvant ut av tiden før de fikk mulighet til å forme sitt eget liv og skrive sine historier. For når et menneske har blitt til et nummer som engang ble sendt til et gasskammer da er det intet igjen. 

Og igjen og igjen blir jeg, gjennom alle disse timene minnet på hvor skremmende relevante disse forløpene er for vår tid med krig, ekstremisme, frykt og flyktningestrømmer.  Det er en mørk natt i verden. Nettene skal alltid vende tilbake med løfter om en evig gjenoppstående sol. Om den da ikke blusser opp, ekploderer og suger oss inn i et nytt helvete. 

Jeg ser frem til en tid der mennesket ikke behøver å gå inn i mørket for å bevise at lyset finnes. (en replikk fritt etter hukommelsen). 

 Det å se en så lang forestilling var spesielt i seg selv. Jeg følte at jeg fikk et solid dypdykk i tema, tankestoffet og scenespråket. Jeg fikk også tid til å bli godt kjent med uttrykket til hver enkelt av skuespillerne (nesten som i en TV serie, bare at i dette stykket skiftet skuespillerne roller hele tiden).

 



 

Jeg ble mektig imponert over at kvaliteten på forestilling var så jevnt over god og at intensiteten på spillet var så høy: At  aktørene klarte å holde på det høye energinivået i løp av den lange ettermiddagen og kvelden var beundringsverdig. Ensemble hadde en god gruppedynamikk og alle aktørene gjorde en uvurderlig innsats i det store og det hele. Men det var særlig to skuespillere som gjorde spesielt inntrykk på meg: Renate Reinsve (som spilte Peggy) og Gjertrud Jynge.

Forestillingen sparte ikke på de tekniske effektene og duppe-dingsene.  Det var som å være tilbake i barndommens univers, den gangen scenekunsten framstod som magisk med overraskelsende, og fengslende kreative påfunn og løsninger.. Stykket var lekent og oppfinnsomt i bruk av lys, lyd, rekvisitter og tyngdekraft ... blafr!.. plutselig falt et postkort gjennom luften og landet i fanget mitt der jeg satt på andre rad. Det store, åpne scenerommet med alle sine brev og historier sugde meg liksom inn fra første stund. 

 



En uforglemmelig lysballett designet av Øyvind Wangensteen.

 



Denne historien landet i fanget mitt. 

 

Normalt ville jeg synes at den stadige bruken av effekter var for mye av det gode. Men  i nettopp denne forestillingen kjøpte jeg det. Dels fordi effektene utgjorde friske avbrekk i et ellers teksttungt stykke, dels fordi det passet til formen og konseptet. Sykket kunne minne litt om et spel, selv om det manglet de store musikk- og danseprestasjonene som jeg normalt forbinder med denne tradisjonen. Det var lagt inn noen korte sanger her og der, men likevel savnet jeg flere, mer gjennomførte danse- og musikknummere, eller kanskje var det først og fremst stillheten jeg savnet. Tekstene var gode, meget gode! Men på en 6-7 timers lang reise ble det litt i overkant mange ord.

Regissør og teatersjef Erik Ulfsby har gjort en god jobb i valg av sceneløsninger og overganger som skaper en god dynamikk. Men  likevel var det en del av overgangene som irriterte meg: blant annet den overgangen der skuespillerne rett etter sterke scenisk øyeblikk plutselig bryter ut i infantil latter, oppførte seg som en gjeng skolebarn som setter seg ned til historietimen der en overlystig lærer forteller dem om krigen fra ulike kanter av verden.  Faktaene og skolescenene var i og for seg interessante, men de lynraske skiftene opplevde jeg som litt klisjepregede og anmassende. Og det er kanskje her stykkets svakhet ligger: det at ikke tilskuerne i tilstrekkelig grad får muligheten til "å lande" i en stemning, et visuelt bilde... en ettertenskomhet, før neste scene raser avgårde. 

Når man setter opp en så lang forestilling, kunne man tillate seg å utforske stillheten og det non-verbale  i mye større grad. Men i stedet overrøser stykket oss med enda flere ord: Da stykket var ca halveis ble teaterstykket avbrutt av at skuespillerne forsvant fra scenen og sa at nå skulle det være debatt med et ekspertpanel bestående av historikere, journalister osv.  Fire godt voksne, hvite menn kom opp på scenen og satte seg på de store sandsekkene. Nå skulle det snakkes! De førte en interessant debatt og normalt ville jeg hørt bedre etter. Men på dette tidspunktet hadde ørene mine tatt inn så mange ord at de liksom lukket seg, og jeg hadde vanskeligheter med å holde øyene oppe. Dessuten følte jeg meg litt snytt som publikum over at teatermagien var brutt midt inn i andre del. Jeg synes den arrangerte debatten hørte hjemme i en egen temakveld, eller i etterkant av teaterforestillingen, men ikke midt i stykket. 

 



 

I sum vil jeg si at Andre verdskrigen er et dristig og bra iniativ fra  Det Norsk Teater. Å ha slike lange forestillinger er mye vanligere i det frie feltet (f.eks  Nattens lys, våkenattsmesse i kulturkirken Jacob i fjor ledet av C. Lindgren og K. Holmberg), men det skal litt "gøts" og generøsitet til fra en teatersjef for en så stor institusjon som Det Norske å realisere en slikt omfattende prosjekt.

Jeg er veldig takknemmelig for å ha opplevd dette og for å gjenta meg selv:  Det at kvaliteten på forestillingen og skuespillet var så jevnt over godt skal de medvirkende applauderes for. Jeg reiste meg i hvert fall opp under applausen, og det gjør jeg sjelden. 

Kristianebohemen gir forestillingen terningkast : 5

 

Av Lukas Bärfuss, David Greig, Oleg Bogaev og Maria Tryti Vennerød.

Regi: Erik Ulfsby

Med: Svein Tindberg, Renate Reinsve, Paul-Ottar Haga, Gjertrud Jynge, Geir Kvarme, Joachim Rafaelsen, Kaia Varjord, Oddgeir Thune, Frode Winther, Grethe Ryen, Unn Vibeke Hol, Khadir Talabani. Det Norske Teatret, Hovudscenen

 


 

 

 

 

 

Dans deg inn i våren! Butoh for alle i Oslo.

 




Har du lyst til å prøve noe helt nytt? Er du en av dem som har et åpent sinn, nysgjerrig på ulike former for bevegelse og performative uttrykk, men som kanskje aldri har gått på et dansekurs eller stått på en scene  før.. Vel, da er kanskje dette tilbudet noe for deg:

Denne våren arrangerer dansekompaniet Oslo Butoh-laboratorium åpne treninger i butoh inspirert dans hvor alle kan delta. 

Jeg er selv et av medlemmene av dette kompaniet som består av seks performere og dansekunstnere som arbeider med Butoh-relatert dans i Oslo.

Målet vårt er å synliggjøre butohdans i Oslo, men også på laboratorisk vis å utforske dansen. Du kan lese mer om Oslo butoh-lab her: http://cargocollective.com/butohlaboratorium

 

Hva er Butoh?

Nå lurer du kanskje på hva Butoh dans er. Det finnes ingen enkelt definisjon på det. Men kort kan jeg si at butoh dans er en form for japansk danseteater som oppstod i Japan etter 2. verdenskrig, og det var særlig to dansere som etablerte den: Kazuo Ohno og Hijikata. Den kjennetegnes ved uttrykksfull dans, uttrykket kan variere fra det meditativt sarte til det overdrevent groteske. Men butoh er ikke bare en danseform det er også en filosofi. Les mer om butoh her: https://en.wikipedia.org/wiki/Butoh

I dette intervjuet forklarer to av butoh-labs medlemmer Kristin Nango og Margrete Slettebø, mer inngående om butoh dans:  http://radionova.no/artikkel/butoh-poesi-performance   

 



En av grunnleggerne Kazuo Ohno. 

 

Velkommen til vårtreninger med butohlab! 

Denne våren fra tirsdag 8. mars holder Oslo Butohlaboratorium 6 ukentlige treninger i butoh-inspirert dans, bevegelse, poesi og estetikk på Oslo Teatersenter, Trafo og NB! : Torshovloftet! 

Vi ønsker å åpne et rom for utforskning og fordypning i de essensielle prinsippene i butohdans og å åpne opp for kreative universer gjennom vårens brytninger, mørke og lys. 

 

Vi vil trene kropp og sanser gjennom utforskning av væren hente nytt liv til og fra 
øyeblikket her og nå 
gjennom
tilblivelse 
transformasjon og skapelse
Bli til det vi er
og det vi blir i reise gjennom våren.





Mulighetene er mange og vi inviterer deg til å ta med lysten på nye opplevelser og det du har i deg som klart til å spire ut i nye kreasjoner :) 

Det vil bli både strukturert undervisning og etterhvert mere fri improvisasjon, både individuelt og i fellesskap. Undervisningen blir holdt av Kristin Nango, Veronica Bruce, Katarina Skår Henriksen og Kyuja Bae fra Oslo Butohlaboratorium 

8. mars: Kristin på Trafo
15. mars: Kristin på Torshovloftet
22. mars: Veronica på Torshovloftet
29. mars: Kyuja og Katarina på Torshovloftet
5.april: Kyuja og Katarina på Torshovloftet
12. april: Kristin - utendørs / evt innendørs..

Fra kl 18.00 - 19.30

Velkommen til alle uansett erfaring! 

..Også til kunstnere innen andre kunstgrener som vil kunne få mulighet til å utvikle kunsten sin videre i dette åpne og gryende rommet.

Påmelding: butohlab@outlook.com

NB! Send påmeldig innen 5. mars! 

priser: for alle 6 ganger 500,- (08.03. - 12.04.2016)

 



Fra en workshop med butoh mester Mushimaru Fujieda fra Japan som Oslo Butoh lab arrangerte.

 

 



Fra vårt arbeid med butoh mester Joan Laage fra USA, en workshop som resulterte i en danseperformance i Tøyen kirke, februar 2015. 

 

I den tysk-Japanske spillefilmen Kirsebærblomster er butoh dansen et sentralt element. Her er en veldig søt scene mellom en ung, japansk butoh danser og en eldre tysk mann. Jenta forklarer ham hva butoh er for henne.  

 

 

En dokumentar om butoh og dens opprinnelse. 

 

 

 



 

               

En glemt musikkvideo

 

I går møtte jeg på noen nye mennesker etter en kortfilmvisning på Cinemateket. Jeg hilste på en ung kvinne som sa: "Deg har jeg sett før!" Jeg synes jeg hadde henne fra et eller annet sted, men jeg klarte ikke å plassere henne.

Da sa hun: Maria Mena. "Hva?" sa jeg. Musikkvideoen, la hun til. Jeg ristet på hodet. "Du må ha forveksla meg med noen andre. Jeg har aldri jobbet med Maria Mena".

Så kom jeg på det.. "Herregud, det er jo leeenge siden! Jeg lo. Hvor mange år..?" 7 år... sa hun og smilte.

Vi hadde vært statister  i en Maria Mena- musikkvideo der artisten nytolket Kiss-låta I was made for loving you. Vi og en haug andre spilte ensomme folk i et liten bygd, men opptaket ble filmet på Sagene samfunnshus i Oslo. Det var beundringsverdig at hun klarte å plassere meg etter så mange år. Så husket jeg at hun var den modige statistjenta som påtok seg oppgaven å kline med en gutt  hun knapt hadde snakket med. Tøft gjort. :)

 

I musikkvideoen skulle jeg spille moren til en 8 år gammel jente. Jeg husker jeg synes det var veldig rart, for jeg var så ung, og tenkte at da måtte ha fått henne da jeg var 13. Min datter og jeg ble nesten helt klippet bort, men vi klarte å komme med ca 1 sekund i filmen (haha), og hårklippen får meg til å ligne en kvinnelig versjon av McGyver.

Alt hukommelsen min prøver å beskytte meg fra! 

Selv om min medvirkning i filmen er minimal, så er det en veldig søt og fin låt, og det er alt i alt en koselig liten film. Maria gjør også en god figur.

 Jeg husker at det var en del spesielle karakterer blant statistene... :) Folk i alle aldre, med spesielle ansikter, se den selv.

Ps. Du finner meg og min "datter" på 1:22)   

 

 

Første vårdag og Per varmestein

 

Persok, Per varmestein, St, Peters stol, Petrus Cathedatus.. kjært barn har mange navn. 

 

I går var det den aller første vårdagen, ifølge den gamle primstaven markert med en stein, nøkkel eller hønseegg.

 

Ifølge folketroen kastet St Peter denne dagen en varm stein i vannet slik at isen begynte å løsne. Derfor ble dagen kalt Per varmestein her i Norge. Dette er en dag med håp om varmere tider. Dagen ble også kalt Peder stol, til minne om at han ble satt på biskopstolen i Antiokia og senere på pavestolen i Roma.7

I går dukket også fullmånen frem. 

 

Maleriet viser Kristus som gir himmelens nøkler til St. Peter. Dette er en freske av den italienske renessansemaleren Perugino, utført i 1481-1482, i det sixtinske kapell, Roma.

 

For et år siden skrev jeg i dagboka mi: Jeg vil være uperfekt fullkommen. Det var min venninne Katarina som hadde sagt det under en danseworkshop, og jeg synes det var så fint at jeg snappet det til meg. I resten av dagboksnotatet uttrykker jeg gleden over å ha overlevd (eller meldt meg ut av) Club27.

Men i går fylte jeg 29.

Ja, ja. Det er ikke like kult når man innser at man har et år igjen av de unge, festlige 20- årene.

Jo da, jeg veit det bare er et tall! Og jeg veit at det en dum unnskyldning til å deppe.. at jeg burde høre på folk som sier det blir bedre og bedre med årene.. Men for å være helt ærlig: det føles ganske kjipt. Eller egentlig greia er.. at jeg er inne i en litt kjip periode. Livet går jo i bølger.

De siste ukene, månedene, det siste halvåret.. har jeg vært temmelig langt nede. Jeg så mye lysere på ting i fjor, jeg hadde mer energi og jeg følte meg liksom sterkere både i kropp og sinn. Jeg tålte mer. Nå kjenner jeg på et mørke i meg selv, og jeg vet hvor det kommer fra. 

 

Siri Nilsen: Ubesvarte brev. 
 

 

Kanskje gikk jeg i dvale et halvt års tid. Kanskje trengte jeg tilbaketrukketheten.  

 

 

 Siri Nilsen

 

 

I går var det derimot en unntakstilstand: Jeg hadde bursdag, og det er jo alltid gøy, for man får så mange fine, søte  meldinger fra folk (tusen takk alle mine kjære venner hvis dere leser dette).

Når man får slik positiv oppmerksomhet så gjør det noe med en. Jeg blir mer oppstemt. Jeg velger å spille glad-musikk istedenfor deppe-musikk. Jeg tar  på deg fine klær, er snill med meg selv, spiser noe godt. Og ja.. snill, i tanke og i handling. Den gnagende samvittigheten jeg konstant kjenner på har dempet seg en smule, det er som om den indre kritikeren endelig tar en liten pause. (det er nesten som jeg får lyst å brodere dette avsnittet med rosa farge:) 

Selv merker jeg at jeg blir mer raus, og tenker godt om andre og om seg selv, når jeg har fødselsdag. Jeg åper meg liksom mer opp for verden utenfor. Det er som å reise til utlandet. Egentlig er bursdag fin på den måten, man velger å fokusere på det vesentlig og ser mot lyset: Det at man tross alt har mange venner og mennesker rundt seg som bryr seg om en. Da ser man livet sitt litt mer i perspektiv.

 

 

 


Ved Ullevålseter,  tatt med eget kamera. 
 

Jeg ble så glad at jeg gikk en liten skitur.  Fra Brekkeskogen til Ullvålseter, det er en kort tur for en Korsvolling som er oppvokst med marka som nærmeste nabo, men likevel det var jo en slags tur. :) Snøkrystallene glitret og de hvitkledde trærne minnet meg om eventyr fra min barndom.  Det var godt føre, skiene gled godt. Virkelig vakkert! Jeg tenkte, mens jeg gikk på ski at det hadde vært innmari morsomt å skrive en bok om en liten mann som heter Per Varmestein. I hvert fall klinger navnet så fint. 

 

Primstaven. 

 

Jeg unngikk løypa over Svartkulptjernet. Jeg er litt overtroisk når det gjelder sånne ting. Ifølge gammel folketro måtte man ikke finne på å gå over isen etter den 22. februar. For hvis man da skulle være så uheldig og tråkke gjennom og dø ble det betraktet som selvmord og man ble begravet utenfor kirkegården.

Det ville være litt klønete å tråkke gjennom isen akkurat den dagen man skal gå på kosert med sin mor.

Mamma hadde nemlig invitert meg med på Rockefeller. Vi skulle oppleve Siri Nilsen og hennes Pappa Lillebjørn opptre sammen. Men først spiste vi på vitenamesisk restaurant. :) 

Mamma kunne selvfølgelig alle hippi-visene til Lillebjørn utenat, og jeg nynnet til sangene av Siri. De to var fantastiske!  Siri og  Lillebjørn  er det søteste far-datter-duoen jeg noen gang har sett på en scene. Jeg elsket deres  lune og morsomme dialog seg i mellom, deres spesielle  sceneutstråling og selvsagt musikken. Særlig Siri, hun er bare helt nydelig. 

Og hun er rågod på låtskriving.. Hør! 

 

 


Stille vann. av Siri Nilsen
 
 

 


Hodet, hjertet eller magen.. Siri Nilsen. 

Kortfilm verdt å se!

Neste onsdag, 24.02 vises syv gode kortfilmer på Cinemateket. Blant dem: Frysninger som er laget av min tidligere kollega, regissør Marius Myrmel.

Marius Myrmel har på tross av sin unge alder allerede laget flere godt omtalte kortfilmer som har blitt tatt ut til flere store, internasjonale filmfestivaler. Tidligere har han laget kortfilmer som Uten degDer vi er, og  Hudløs. Sistnevnte medvirket jeg i som skuespiller og den ble blant annet nominert til Palm Springs International film festival. 

Hans siste film Frysninger har allerede fått god omtale og vant Tromsøpalmen under årets TIFF for beste kortfilm. 

 



Kortfilmen Frysninger. Les en analyse av filmen her: http://www.filmport.no/Mediefabrikken/Articles/Gutten-til-mamma/

 

Å jobbe med Myrmel gikk som en lek, for han er ikke bare en dyktig filmregissør, men også en skikkelig hyggelig kar med en smittende entusiasme og stødighet som får skuespillerne til å føle seg vel under innspillingen. (Og det er viktig). Det var en fin og artig opplevelse å  reise opp til Kabelvåg (Nordland film og kunstfagskole) og medvirke i  filmen Hudløs sammen med min medskuespiller Anders Lidin Hansen, selv om det også ble en del tøffe tak.. men det gikk mest ut over skuespilleren Anders, for Marius var ikke redd for å teste ut diverse utradisjonelle metoder:

Jeg skulle gestalte en kvinne i et parforhold som var veldig dominerende og som ikke kunne styre voldsimpulsene sine. Og da måtte jeg for all del ikke "spille" at jeg var en mannemisshandler. Jeg måtte være den mannemishandleren! Så noe av det første vi gjorde var at jeg skulle øve meg på å slå min medskuespiller i ansiktet, og det temmelig mye..  over flere dager, til blodet til slutt piplet frem. Du kan lese intervjuet med min medskuespiller om dette her. http://:http://www.itromso.no/kultur/article11223279.ece

 



Anders Lidin Hansen og meg i filmen Hudløs. (Se traileren til filmen lenger nede. )

 

Det var også andre smådristige eksperimenter vi måtte begi oss ut på for at vårt forhold skulle se troverdig ut. 

Marius: "Nå vil jeg at dere to skal konkurrere om hvem som kan kline og klå på hverandre mest! Samtdig skal dere beveger dere fra den ene til den ande siden av rommet."

Anders og Kristiane: "Ehh... okey?"

Men det gikk helt greit, og Anders sa etterpå: "når jeg våger å kaste meg ut i dette her, så våger jeg alt annet også."

Og dette kjennertegner regissør Myrmel godt: Han er ikke er redd for å utfordre skuespillerne sine og bevege seg inn i ukjent terreng og prøve ut nye metoder. Han eksperimenterer, leser seg opp på ulike metoder, plukker litt her og litt der, tar i bruk sin egen fantasi og følger sin egen indre visjon. Han sitter ikke å venter på at en lærer skal servere ham alle sannheter om hvordan han skal lage film, og han kaster seg ut i arbeidet med et pågangsmot og en skarphet som man kan beundre. Han er heller ikke redd for å fortelle historier som ikke har blitt fortalt før, og filmene hans tar som regel opp vanskelige, tabubelagte temaer på en klok måte, uten at det blir vulgært.  

 



Marius Myrmel gir regi til min medskuespiller Anders Lidin Hansen og meg. Kabelvåg, november 2014. 

 

Jeg er sikker på at denne filmsskaperen har mye mer å by på fremover, og jeg gleder meg til å følge kunstnersskapet hans videre. Under festivaloppholdet i Palm Springs, fikk jeg ta en liten smugtitt på Frysninger før den var ferdigklippet. Alt jeg kan si er at det virket veldig lovende og jeg ble ikke overrasket da filmen vant Tromsøpalmen for beste kortfilm under TIFF. Gratulerer til alle medvirkende! En av de som medvirker i denne filmen er Trude-Sofie Olavsrud Anthonsen som jeg tilfeldigvis møtte i forrige uke under en workshop i chubbuck teknikk (Norsk skuespillersenter). Gleder meg til å se denne skuespillerinnen på lærretet også. Marius har også i denne kortfilmen samarbeidet med den dyktige fotografen Even Grimsgaard, og Matthias Hamre Askeland tok seg av klippen av Frysninger. (En veldig hyggelig fyr vi møtte nede i Palm Springs). 

På Cinemateket neste uke, altså onsdag 24.02 kl 19:00 blir det også vist et knippe andre utvalgte kortfilmer, og jeg er helt sikker på at det blir mye annet filmgodt.

 

Her er lista over kortfilmer:

  • Hvite firkanter (kortfilm for barn), regi: Rebecca Figenschau, produsent: Vinland Good Stories, 12min
  • Nora i morgen, regi Øivind Næss, produsent: Kristine Pollestad, 9min
  • Respekter de døde. Regi: Lars Sundgot Slagsvold, produsent: Westerdals, 18.35min
  • Grålysning, regi: Leiv Igor Devold, produsent: Aurora Film, 15.10min
  • Frysninger, regi: Marius Myrmel, produsent: Nordland Kunst -og filmfagskole, 18.35min
  • Ambulanse, regi: Sebastian Torngren Wartin, produsent: Maipo Film, 15min
  • Silent Trilogy (Highasakite), regi: Ellen Ugelstad, produsent: Motlys/Frokost Film, 15min

Arrangementet er gratis. Men du burde forhåndsbestille billetter. Se info her:  http://www.cinemateket.no/144411/norsk-kort 

 

 

Trailer til kortfilmen Hudløs som jeg medvirker i. Regi: Marius Myrmel. Medskuespiller: Anders Lidin Hansen. Foto: Even Grimsgaard. 

 

 

 

Fra en annen virkelighet

 

(Maleri Edvard Munch)
 


 

Syk blir en av ropet om virkelighet.

Altfor nær var jeg tingene,

slik at jeg brant meg igjennom

og står på den andre siden av dem,

der lyset ikke er skilt fra mørket,

der ingen grenser er satt,

bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,

og av uhelbredelig ensomhet.

 

Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:

Det er vel virkelighet,

det er vel virkelighet nok for dine øyne,

men jeg er på den andre siden

hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.

Jeg holder et menneskes hånd,

ser inn i et menneskes øyne,

men jeg er på den andre siden

der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.

 

 

Å, om jeg var en sten

som kunne rumme denne tomhetens tyngde,

om jeg var en stjerne

som kunne drikke denne tomhetens smerte,

men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,

og stillheten hører jeg bruse,

stillheten hører jeg rope

fra dypere verdner enn denne.

 

GUNVOR HOFMO, FRA EN ANNEN VIRKELIGHET (1948)

 

 

 

Tulipanen og en død. Gunvor Hofmo. 
 

 

 


Gunvor H. og Ruth Maier. 
 

 

 

Drøm midt på dagen

 

Døden har satt sine tenner i meg. Han biter, det gjør vondt, han gir ikke slipp. Men ingen ytre merker. Ingen tror meg, hvis jeg sier at jeg har ham på slep. Jeg er for ung. Først må jeg riste ham fullstendig vekk så jeg kan leve, danse.. bli bitt på nytt, denne gangen med hud som gir merker, jeg ga aldri slipp, min venn, alltid alene.

(Eget notat)

 



Døden og kvinnen, Edvard Much, 

Teater til det siste

En publikumsberettning:

 

(Dette er ikke noe anmeldelse eller gjennomgang av teaterstykket).

 

I disse dager spilles teaterforestillingen Siste sang på Grusomhetens Teater. Hvis du er ute etter å se en teaterforestilling litt utenom det vanlige i Norges hovedstad så anbefaler jeg denne.

 

Utgangspunktet for denne forestillingen er den franske poeten Comte de Lautreamont liv og verk. Han døde på sitt hotellværelse i Paris i 1870. Det er hans siste timer, hans siste sang som utspilles i denne forestillingen.  

 

Grusomhetens teater, som er grunnlagt av regissør Lars Øyno, har sitt helt særegne scenespråk og deres metode bygger blant annet på ideer og manifester av teatermannen Antonio Artaud.

Jeg så Comte de Lautreamonts siste sang allerede i 2009 da den hadde urpremiere, og det gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg har sett mange av stykkene til dette kompaniet tidligere, og dette er en av mine favoritter. Og se den igjen i 2016 mer enn seks år etter, var en underlig opplevelse.  Jeg ble ikke skuffet denne gangen heller, men jeg tror forestillingen traff meg på en litt annen måte nå. Kanskje har det sammenheng med at jeg var et annet sted i livet da jeg så den sist. 

 

Skuespiller Odille Heftye Blehr.

 

 

 

Hver gang jeg opplever en forestilling av Grusomhetens Teater så merker jeg at det jeg ser på scenen har klare paralleller til hendelser i mitt eget liv. Kan hende er det en ren tilfeldighet. En venninne som også pleier å se forestillingene til dette kompaniet, sa at hun opplevde noe tilsvarende. Det ble ikke mindre snodigere da vi satte oss i salen, tok av oss jakkene og fant ut at vi hadde kledd på oss nøyaktig det samme antrekket den kvelden: Svarte bukser, svarte topper og gjennomsiktige, svarte overdeler, hva er oddsen for det? Og jeg som aldri pleier å gå i svarte klær!

 

Da jeg så Siste sang på lørdag fikk det meg til å tenke på hvor jeg var i livet forrige gang: Jeg var 22 år og hadde en venn som var syk, han er/var poet og jeg pleide å besøke ham, snakke og spille piano for ham.  Sensommeren 2009 gikk jeg til ham for å ta farvel, men jeg fikk ikke dristet meg til å si til ham at jeg hadde en liten komposisjon som jeg hadde laget til ham. Morgen kalte jeg den.

Siden fylte jeg årene mine med ting og tang,  tusenvis av aktiviteter, og det ble ikke flere komposisjoner på meg. Jeg ville være der livet var, der festen og dansen var heftigst. jeg ville ut av mitt gode skinn, møte nye mennesker, jeg ville satse, jeg ville leve. Jeg ønsket ikke lenger være et tungsindig tennåringsbarn som låste seg inne på rommet og skrev dikt som ingen kunne begripe. Men det fantes ingen grunn jeg kunne bygge min identitet på. ingen ektehet, alt ble så flyktig.  Det var som om noen hadde trykket på fastforward-knappen og plutselig hadde seks år rast avgårde. Men et sted inni meg var det et vakuum der tiden sto stille. Hver eneste dag i disse seks årene hadde jeg hatt denne vennen i bakhodet. Han var under alt det jeg sa og gjorde, og i drømmene kom han til meg, sa at jeg kunne komme tilbake, hvis jeg ville. Men jeg våget ikke å gå til ham mer enda han bodde rett i nærheten.

Senhøsten i 2015 tok jeg endelig motet til meg å oppsøkte ham. Kroppen hans satt i en rullestol og holdt i en avis, men han var ikke der.  Han hadde allerede vandret ut av tiden og inn i sin egen tåkeverden. Han husket meg ikke. Han hadde knapt nok noe kontakt med noe utenfor seg selv. Han var på sin egen reise inn i det ukjente. Jeg forsøkte å lytte til ordene hans, han som alltid var så flink med ord, men ordene fløt inn i hverandre. (Jeg lurer på hva han hadde sagt om dette. Nå må jeg finne fram til ordene selv. ). Det var som om vi aldri før hadde vært sammen. Som om øyeblikkene vi hadde delt sammen for alltid var tapt. 

Senere fikk jeg vite at han noen måneder tidligere bare hadde vært en hårsbredd fra å dø. Han hadde ligget på sykehuset med døgnvakt i flere uker, hadde kjempet og overvunnet  sin livs kamp, for denne gangen. Det var et hell at jeg fikk se ham en siste gang. Men det mennesket jeg hadde kjent var likevel borte. Han satt der, og jeg visste samtidig at dette var slutten. Jeg fremførte en sang for ham. Jeg leste et dikt av Gunvor Hofmo, Et drømt brev.  Men det var ikke noe piano på  avdelingen, så jeg fikk ikke spille komposisjonen for ham. (På endestasjonen skal man ikke spille musikk!)

Nå vet jeg ikke lenger om det er du som er død, eller jeg. Eller om vi er døde begge.

(Hofmo fritt etter hukommelsen). 

 

Omtrent på samme tid, eller en måned før, hadde jeg sett forestillingen Lament på samme teater som handlet om sorg. Jeg synes det var et fryktelig stykke, jeg ville bare gjømme hodet i hendene og holde meg for ørene. Jeg likte ikke den forestillingen noe særlig, men skuespillerne var skremmende dyktige. En eldre mann satt ved siden av meg da. Jeg visste hvem han var, jeg hadde snakket med ham før. Jeg lurte på hvordan han opplevde det han så. Noen uker senere var han ikke lenger i blant oss. Måtte han hvile i fred.

 

Teaterstykkene på Grusomhetens teater kan være krevende for et ungt, rastløst sinn. Nesten hvert stykke, selv de stykkene jeg liker, har enkelte sekvenser som virkelig kjeder meg, der uttrykket blir monotont og jeg bare har lyst til å stikke av (over scenen), styrte videre og gjøre alle de tingene som står på min egen to-do-liste. Og jeg undres på hvorfor jeg kjenner på dette stikkende ubehaget når ting går tregt. Hvorfor ikke være tilstede i disse verdifulle små øyeblikkene der skuespillerne på scenen beveger seg med finstemte mikrobevegelser så det er en fryd. Hvert øyeblikk, hver lille bevegelse er et liv på lik linje med alt annet. Et øyeblikk bærer evigheten i seg. Slik seks år er et hav av tid og muligheter. Og alt jeg gjør er bare å styrte baklengs inn i døden.

Kanskje jeg ikke er redd for døden, men for livet i seg selv. For at ingenting skal ta slutt, at ting skal være ved det samme, for at transformasjonen - forvandlingen ikke skal skje. For kanskje lever jeg i den tro at disse små mellom-øyeblikk ikke kan gi meg noe. At nå-nå-nå er det farligste som kan skje. Kanskje vil mennesket heller ha en krig, en katastrofe, et klimaks, et ytterpunkt av et eller annet slag.. enn liv og virkelig nærhet. I hvert fall en kant å holde seg i, før en henger over avgrunnen og i de siste små sekundene våger trekke pusten og synge.

 


klipp fra forestillingen.

 

 

 

 

 

 

 

.      

Den store festpremieren/ Mannen fra Snåsa/ Margreth Olin

 

Som jeg har fortalt tidligere medvirket jeg som i Margreth Olins dokumentarfilm "Mannen fra Snåsa", som er en film om helbrederen Joralf Gjerstad og hans møter med mennesker. Jeg var en av hans pasienter i filmen.

Mitt tennåringshjerte har veldig lyst til å dele noen bilder fra den store begivenheten, festpremieren, som fant sted i Oslo. Det var en fantastisk fin opplevelse å få være med på denne filmreisen og jeg skylder en stor takk til filmsskaperen Margreth Olin for at jeg fikk mulighet til å møte Joralf Gjerstad som en av hans siste pasienter. 

 

Den samme dagen  fikk jeg møte den store helbrederen Joralf igjen, som hadde reist til Oslo for å se premieren. Da hadde jeg ikke sett ham på et og et halvt år. Han var nesten 90 år og jeg merket at han ikke var helt den samme mannen som sommeren 2014 da jeg var på Snåsa. Han var blitt ganske redusert. Men han kjente meg igjen og spurte meg oppriktig hvordan jeg hadde det. Han hadde fremdeles litt av den gamle gnisten igjen, det var fint å se ham. 

 


Etter visningen på Colloseum. (Jeg er andre til venstre bare for å nevne :)

 

 Over 970 personer var det i salen på Colloseum, jeg tror jeg aldri før har vært i en så overfylt kinossal. Det var litt morsomt for det var kjente TV fjes over alt. Og jeg var heldig som hadde vennene mine der. Mine beste venninner Kristin, May og Margrete, min bror Johannes,  mamma og min venn Kristian.

 

 

Joralf i rullestolen.



Mens vi venter på Joralf! 

 


Flere av de medvirkende i filmen "Mannen fra Snåsa" og Joralf og Margreth selv. 

 

 


Fra reisen til Tromsø, under TIFF. Var der sammen med mamma. 

 

 

 


 



To dager før var jeg på Tromsø filmfestival som åpnet med verdenspremieren av Mannen fra Snåsa. Jeg var der, sammen med en annen dame som heter Helen og min familie i Tromsø. Da filmen var ferdig sa Margreth "Nå er det to mennesker jeg vil ta opp på scenen og takke.. og jeg ble overrasket da hun ropte opp navnet mitt.. Helen og jeg fikk en rose og klem hver av den store dokumentarfilmskaperen. Ja, dette her er en ren skrytemelding, jeg skal snart ned på bakken igjen! Men fjortisen inni meg ble så glad, for Olin er jo en av mine største forbilder. Så det var et stort øyeblikk ja.. :) Foto: Marielle.

 

Premierefesten i Tromsø. Her med den andre medvirkende i filmen Helen. 

 

 

 

 



Kinobesøkene har gått over all forventning. Allerede den første åpningshelga danket Joralf ut Leonardo Dicaprio, og filmen har klart å skape mye debatt.. Det er bra!

 



 

 

 

Ja visst gjör det ont.

I går natt fikk jeg ikke sove. Jeg kan ofte ligge i sengen i flere timer, hjernen spinner og søvnen ser ikke ut til å komme. Da er det ikke noe vits i å bare ligge å vente på at neste søvntog skal komme, jeg pleier å se i bokhylla etter noe smått å lese på i mens. I går natt åpnet jeg diktsamlingen, Samlede verker av Karin Boye. Jeg slo opp på en tilfeldig side. Da kom jeg over hennes kanskje mest kjente dikt. Det blir nytt nesten hver gang jeg leser det.

 

Det er så nydelig så jeg må bare dele det;

 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

 

Av Karin Boye

VG og Joralf Gjerstad

Jeg medvirket i Margreth Olins dokumentarfilm "Mannen fra Snåsa", en film om Joralf Gjerstad. Filmen hadde premiere for en uke siden. I forbindelse med Oslo-premieren ble jeg intervjuet av en del journalister fra ulike medier. 

I forrige uke var jeg i butikken og så bildet av meg selv på førstesiden av VG. Mye av det som stod i den var en fryktelig forenkling av hva jeg fortalte i intervjuet, og noen ting er ren tøys. Så nå må jeg bare få komme ut med sannheten her. 

Jeg har hele livet slitt med angst og kronisk sykdom. Jeg reiste ikke til Joralf fordi jeg trodde han skulle fri meg for alle mine plager, men først og fremst for å få en fin opplevelse, noe jeg også fikk. Joralf Gjerstad har lenge vært, og er fremdeles et stort forbilde for meg. :)

Ifølge VG var jeg blitt helt frisk og rask etter behandlingen hos Joralf, men det er nok ikke sannheten.

Så nå må jeg bare få lov til å understreke:  jeg har IKKE blitt kvitt angsten etter møtet med Joralf Gjerstad, jeg er omtrent like engstelig som før. Men jeg har tatt et bevisst valg om at jeg ikke vil la angsten styre livet mitt. Å handle mer utifra hjertet og mindre utifra frykten. Det siste året har jeg valgt å trosse sykdom og engstelse og gjøre ting som jeg normalt ikke våger, og det gir meg økt selvtillit på sikt. Jeg er takknemmelig for at jeg fikk møte Joralf. Han er et vidunderlig menneske som har lært meg mye. Han har tilført livet mitt mye godt og fått meg til å erkjenne en god del ting. Jeg ville aldri ønske å være dette møtet foruten, men han har ikke kurert meg for angsten, den er ikke noe som bare kan trylles vekk.

Jeg nevnte for VG journalisten at jeg hadde gjort en del ting det siste året som jeg tidligere ikke ville ha våget før møtet med Joralf som for eksempel og reise opp til Kabelvåg og delta i et filmprosjekt med mennesker jeg ikke hadde møtt før. I VG står det at jeg fikk tilbud om en rolle i en kortfilm i Canada og dro dit. Et land jeg aldri før har vært i. Fiksjons-avisa!

 

 

 









Et uforglemmelig møte: Joralf Gjerstad og meg. Snåsa, august 2014. Foto: Helen Garnaas. 

 

 

 

 

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » September 2016 » Juni 2016 » Mai 2016
hits